Nils-Øivind Haagensen: Nils-Øivind Haagensen skriverDikt Cappelen 106 siderMan kunne si at de innledende sidene i Nils-Øivind Haagensens femte og nyeste diktsamling, «Nils-Øivind Haagensen skriver», er karakteristiske for samlingen som helhet. Jeg tenker på forsiden og tittelen, som iscenesetter forfatteren selv som en sentral del av tekstuniverset, på den snirklete dedikasjonen som plasserer samlingen i kjærlighetsdiktets tradisjon ved å tilegne diktene «til deg, søta», og på den aller første strofen som gir klare signaler om bokas hovedanliggender. I innledningsdiktet ser vi dedikasjonen bli snudd på hodet, når søta – eller Anna, som hun heter – skriver til tittelfiguren. Slik antydes det for leseren at diktene skal komme til å kretse rundt kommunikasjonen mellom disse to, eller mer presist: Forfatterens gjengivelse av denne:til Nils-Øivind Haagensen, Christies gate 34 a, 0557 Oslo, Noruega«Sevilla, 26/11, 2004Anna setter seg ned med et bitte lite ark, ikke større enn hånden hennes, snurrer en sort penn noen ganger før hun skriver at hun lurer, lurer på om dette lille brevet, denne lille konvolutten vil finne fram, finne meg, finne gutten i Christies gate, finne fram fra helt der nede, nesten Afrika, til helt her oppe, nesten Nordpolen, eller om den blir borte et eller annet sted på den lange veien, faller ut av en sekk, glir ut av en hånd, forsvinner i vinden og lander et sted ingen leser norsk, et sted ingen kjenner henne, et sted ingen kjenner meg, og jeg lurer i så fall på, skriver hun, om du noen gang vil få vite at ei jente en gang sendte deg en liten konvolutt, den minste hun fant, med beskjed om at hun er glad i deg, for det er bare det Anna vil si, skriver Anna, tre ord: glad i deg (7)Som kommunikasjonsform er brevet et utelukkende språklig og tekstlig fenomen, og lar seg forstå som et forsøk på – og en mulighet til – å nå fram med nærvær der det fysiske fraværet dominerer. Fordi språket i slike situasjoner blir det eneste redskapet som kan garantere for kontakt, hefter det imidlertid noe begrenset ved denne typen kommunikasjon: Det er alltid en fare for at språket ikke strekker til, for at noe «blir borte», «faller ut», «glir ut» eller «forsvinner».I samlingens første dikt er det ikke bevisstheten rundt dette aspektet ved språket som er tydeligst og mest interessant, men snarere de midlene avsenderen tyr til for å tette de potensielle glipene. Det vil si: Hva avsenderen, som til syvende og sist er forfatteren selv, gjør med språket. Særlig er det ett paradoks Haagensen fremhever gjennom virkemidlene sine: På den ene siden betones gjentagelsene som viktige, fordi de kan presisere og nyansere (skjønner du hva jeg mener?):«hun lurer, lurer på om dette lille brevet, denne lille konvolutten vil finne fram, finne meg, finne gutten i Christies gate, finne fram fra helt der nede». På den andre siden antydes det at disse presiseringene raskt kan få karakter av å være det motsatte: Som diktet viser oss, når det tar oss med «den lange veien» fra det første ordet – Anna – til de siste, som var de eneste hun egentlig hadde på hjertet, kan gjentagelsene bli overflødigheter og pratsomme omveier. Denne dobbelheten gjenspeiles i samlingen som helhet ved at den rent språklig plasserer seg i landskapet mellom det presise, med fokus på detaljen, og det pratsomme, med fokus på muntlige og hverdagslige former som telefonsamtaler, tekstmeldinger, e-poster og diskusjoner. Temaene – kjærligheten, kommunikasjonens vansker og språkets utilstrekkelighet – er langt fra fremmede i litteraturen, og dermed fremstår de heller ikke som ubetinget interessante. At samlingen likevel oppleves som utfordrende og til tider overraskende, har sammenheng det språklige drivet, som preger den, og som gjennomgående skyldes de originale virkemidlene forfatteren tar i bruk. Diktene i «Nils-Øivind Haagensen skriver» er rytmiske, dynamiske, og vanskelige å bli helt klok på; der de tilsynelatende fremstår som enklest, er de ofte vanskeligst. Kanskje er dette hovedårsaken til at de fleste av dem også blir gode: De er vel verdt flere gangers gjennomlesning. Som leser får man da anledning til å oppdage detaljer som hvordan konjunksjonen «som» dukker opp i stadig økende grad utover samlingen. Dette skjer enten som utfyllende og spesifiserende tillegg: «gule busser/som rister av seg all nedbøren/i Europa //som slynger seg/som rister og skaker/som skynder seg gjennom mørket/nei –/som glir sakte/som glir sakte gjennom mørket» (21), eller som en antydning om at det som beskrives, ikke faktisk er slik det beskrives, men bare ligner på denne beskrivelsen: «det er som om dere hele tiden bærer kjærlighetene deres inn og ut av hverandres rom» (42). Selv på et slikt detaljnivå ser man at diktene fortsetter å fremvise hvordan de på den ene siden forsøker å gjengi omgivelser og opplevelser så presist som mulig, og på den andre siden hvordan denne gjengivelsen umulig kan skje uten en forskyvning, uten at noe «blir borte». Et tilsvarende forhold ser man i forfatterens innlemmelse av ordet «noe» i hele 16 av dikttitlene: Diktene forteller og foreviger noe, men de makter ikke å fange alt. Klarest reflekteres dette i to av samlingens siste dikt: I «noe varer» spør jeg-personen: «hvordan har du klart å forsvinne fra diktene mine uten å forsvinne fra meg?» (97), og i «noe forsvinner» får de samme diktene en ivaretakende funksjon, idet «de var en måte å bevare henne på som bare tok hensyn til meg» (98). Tross forestillingen som delvis kommer til uttrykk i «noe forsvinner» – tanken om poesien som en uforstyrret enetale – opplever jeg «Nils-Øivind Haagensen skriver» som en samling i aktiv dialog med utsiden, og som et stadig forsøk på «å skrive [seg] ut av diktet» (52). Bildet på forsiden viser en avslappet Nils-Øivind Haagensen, omgitt av det man må anta er venner og kjente, og det kan få en til bli minnet om noe han skrev innledningsvis i sin forrige diktsamling, «Enkelte dikt»: «jeg klarer det ikke alene//jeg trenger andre» (5). Relasjonene til utsiden synes å være helt grunnleggende i Haagensens poetiske univers, og i den poetiske trilogien «Addressebøkene», som «Nils-Øivind Haagensen skriver» inngår som siste del av, knyttes dette perspektivet gjennomgående til språk- og diktinterne problemstillinger. Det er derfor symptomatisk at trilogien innledes med versene «alt er/utenfor rekkevidde» (5) i samlingen «23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring», og avsluttes med Tomas Tranströmers ord: /fick det brevet någonsin ett svar?, jag minns inte» (105). Én ting er at flere av Haagensens dikt er utformet som faktiske brev til en person på utsiden – men mer generelt: I sin natur kan alle dikt på sett og vis forstås som brev; som tanker, refleksjoner og språk fra en avsender til en mottager, eller for en avsender og for en mottager. Om diktene og brevene i «Nils-Øivind Haagensen skriver» er skrevet av Nils-Øivind Haagensen, «Nils-Øivind Haagensen», «Nisse» eller «Nilsen», og om de får svar eller ei, er kanskje ikke det viktigste ved dem: Det viktigste er at de blir sendt – og lest.