De to områdene som ble hardest rammet av tsunamikatastrofen den 26. desember 2004 – Aceh-regionen i Indonesia og nordøst-provinsen i Sri Lanka – har begge vært preget av konflikter med militante selvstyrebevegelser. I etterkant av katastrofen har en rekke observatører pekt på at den humanitære katastrofen faktisk kan være en mulighet for konfliktløsning, fordi omfanget og kompleksiteten av den humanitære katastrofen krever at partene samarbeider for å oppnå reelle resultater. Forventningen er at praktisk samarbeid omkring nødhjelp og gjenoppbygging vil skape dialog og tillit mellom partene, etterfulgt av fredsforhandlinger. I samsvar med denne forventningen er det initiert fredsforhandlinger i Helsinki om konflikten i Aceh. Når det gjelder konflikten i Sri Lanka har derimot et lovende lokalt samarbeid umiddelbart etter katastrofen blitt etterfulgt av politisering av nødhjelp og økte voldshandlinger mellom Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) og en utbrytergruppe som sannsynligvis støttes og brukes av regjeringen. Etter press fra internasjonale bistandsaktører foregår det likevel en prosess for å etablere et samarbeidsorgan som kan sikre en effektiv og rettferdig distribuering av humanitær hjelp til ofrene for flodbølgen, men selv om dette forsøket skulle lykkes virker det lite sannsynlig at det vil føre til noen revitalisering av den fastlåste fredsprosessen. Muligheten som eksisterte for å gå fra nødhjelp til en revitalisert fredsprosess synes allerede å være tapt. De første ukene etter tsunamikatastrofen ga grunnlag for en forsiktig optimisme om mulighetene for revitalisering av fredsprosessen. Hjelpearbeidere og journalister meldte om et relativt velfungerende lokalt samarbeid mellom LTTE, statlige institusjoner, internasjonale hjelpeorganisasjoner og lokale NGOer. Det var også oppløftende eksempler på spontan nødhjelp fra enkeltpersoner, foretak og organisasjoner på tvers av etniske skillelinjer. På politisk plan ble det lagt merke til at LTTEs leder Velupillai Pirapaharan uttrykte sin medfølelse med flodbølgeofrene i sør og at singalesiske, muslimske og tamilske politiske ledere poengterte behovet for tverrpolitisk samarbeid i den krisesituasjonen som hadde oppstått. I tillegg kom løfter om massiv internasjonal bistand til nødhjelp og gjenoppbygging. Alt dette indikerte at tsunamien, til tross for sine ufattelige ødeleggelser, også skapte en ny mulighet for en politisk løsning på Sri Lankas langvarige borgerkrig.