Visste du at det har vært forbudt å holde seg borte fra søndagsgudstjenesten her i landet? Slik er det ikke lenger, men jeg kjenner forbausende mange mennesker som stadig har oppriktig dårlig samvittighet hver søndag fordi de ikke har maktet å komme seg i kirken. De vil jo gjerne være «gode kristne». Med den nye kriminalloven i 1842 forsvant påbudet om kirkegang, offentlig skriftemål og nattverd. Etter dette kunne folk rett og slett velge om de ville gå i kirken eller ikke. Allerede på 1860-tallet var gudstjenestene merkbart mindre besøkt. Men folk fortsetter å møte opp til de store livssyklusritualene. Oppmøtet til kirkelige begravelser er faktisk en av de tingene som har stått så og si uendret i et tidsrom hvor nesten alt annet har endret seg. Dette sier en del om hva som er viktig i vanlige folks religion. Flertallet i folkekirken tviholder på sine kristne ritualer. De er «fire store» klassiske ritualer som er allmennmenneskelige, ahistoriske og tverrkulturelle; dåp/navnedag, konfirmasjon/pubertetsrite, bryllup og begravelse. Disse finnes i en eller annen form, i så og si alle kjente samfunn. Dette er ritualer som er knyttet til kroppen, dens vekst og forfall, til den livssyklusen som er felles for alle mennesker. Når vi deltar i disse ritualene settes våre eksistensielle og fellesmenneskelige opplevelser inn i en kosmisk sammenheng. Og det er denne typen sammenheng som skaper mening. Selv om alle medlemmene i statskirken ikke kommer til søndagsgudstjeneste, behøver ikke det å bety at de ikke er kristne eller opptatt av religion. Kirkehistorikere, altså teologer som studerer kirkens historie, kaller denne typen religiøsitet for «servicereligiøsitet.» Det er et nedlatende utrykk for å benevne folk som henvender seg til kirken bare når de selv trenger det – som i sine livs eksistensielle situasjoner. De kalles ofte også for «passive medlemmer» og utgjør ca 85 prosent av kirka. Men denne passiviteten er vel egentlig et definisjonsspørsmål? 10-15 prosent av kirkens medlemmer går ofte i kirken, og har det til felles at de er lidenskapelig engasjert i kristne trosspørsmål – de kristne dogmene. Og så krangler de med hverandre om hvordan disse dogmene skal forstås. Vi andre statskirkemedlemmer er mer fleksible. Vi synes ikke det er så viktig om presten ser jomfrufødselen symbolsk eller konkret. Vi trenger en prest til å forrette våre ritualer. Og det eneste vi virkelig krever er at han eller hun ikke er på fullstendig kollisjonskurs med vårt samfunns grunnleggende etiske prinsipper om humanisme og menneskeverd. At det i dag faktisk finnes prester som tror at kvinner og homofile (og skilte) ikke evner å være religiøse veiledere er et eksempel på en slik kollisjon. Å forsvare slike holdninger, ved å gjemme seg bak at man representerer et trossamfunn – internt – er ikke bare arrogant, men også feilaktig. Sett i denne sammenhengen burde det ikke være noe problem for kirken å underlegge seg verken vår likestillingslov eller vår arbeidsmiljølov. Jeg, for eksempel, vil gjerne – når den tid kommer – begraves av kirken. Hvordan presten forstår Guds sanne natur er ikke så viktig for meg. Men jeg liker ikke tanken på å skulle bli begravet av en mann som på alvor mener at kvinner bør tie i forsamlinger.