Den tiende oktober 2001 kunne pressebyrået Landsmålets Bodskap ha sendt ut denne meldingen: «Sylfest Lomheim fekk ikkje Nobel sin fredspris. Det vart ein annan.»Som vi husker ble oppmerksomheten FN og Kofi Annan til del. Anstendighetsloven av 1954 pålegger en bokmålsbruker å holde egensnekrede ordspill på nynorsk for seg selv i ett tusen dager før det om nødvendig settes på trykk. Nevnte dvaleparagrafer lovte dessuten seks måneders mørkefengsel for bruk av begrep som «fokus på» og «rimelig», ett år og tre måneder i Statens Steinbrudd (Gjøvik) for å smøre tubekaviar på melkesjokolade, samt tre års faglig opplæring ved Trøgstad Trynekokeri for hørbart bruk av stavangersk. Noen som minnes den lydløse utgaven? Imidlertid er det ikke bluferdighetens døgnlige nederlag det siste halve hundreåret det skal røres i vei om denne gangen. I stedet vier vi sidemålets verdensomspennende seier noen ugjendrivelige kjensgjerninger og dveler litt ved hjemmekjære tanker som endinger på A eller EN, JEG og EG. Den kunnskapshungrige som slår opp i et atlas etter Egil Roger (Drillo) Olsens anvisninger, vil raskt telle seg til at landsnavn som ender på a beløper seg til femten ganger så mange som en-endelsesflokken. Her forsterkes jubelen ved at bokmålet taper terreng – Nord-Yemen og Sør-Yemen ble ett før norsk tv ble to. Stedsnavn som innledes med EG utklasser JEG i forholdet ti til en (10-1). Nynorsken seirer over hele kloden og i begge endene av navnene. Savannenes folkeslag i Afrika lindret Sogndals nedrykk ved å innføre landsmålet. Høveleg. Det finnes knapt noe mer blodmanglende ord enn sebra (BM). Gled deg heller over de indre bildene av ein sjåframifrå (NN) i sprang gjennom gressengene. Valgkampen nærmer seg med sin hjernecellekverkende terping. For å si det beskjedent rommer valkamp en anelse mer løfterik tyngde og skjebnelys. Omsider samles vi til kamp på valen. Nordmenns oppelskede sjabre selvbilde medfører at vi hyppig søker utenlands for å finne svar. Det snakkes om den engelske adelsmannen Boycott som ble opphavet til begrepet boikott. Her hjemme har særlig leder av Norsk Språkråd, nevnte Sylfest Lomheim, bragt påstanden videre. Forklaringen er besnærende, men den snubler. Sannheten finnes i Lomheims egen bygd og ætt. Allviterens ane, Leviatan Lomheim, ruslet en dag til Bergen. Der fikk han høre frasagn om byboere som satte til livs hvetekaker (med opptil flere rosiner) og kakao med pisket krem. Kystfolkets fråtseri og vellevnet tvang Leviatan hjem igjen. De neste tretti døgn viste han sin harme ved å innta husets aller minste rom. Han valgte å bo i kott. Alt dette vet etterkommeren Sylfest Lomheim. I raushet og fredskjærlighet gir han allikevel engelskmennene hederen for å være opphavet til boikott. Jubileums-Norge vil ære Lomheim med fredsprisen en dag i oktober. Ja da! På svensk ender mange lands navn på en. Der har nynorsk tapt, og de er jo så mye nærmere verden enn oss. Til høsten, når grannefolket har fått jafset i seg surstrømmingen sin, vil det bli fritt fram for alle forlag på hin side av Kjølen. Det skal skarve spådomskraft til for å bebude at det Norske Samlaget vil selge flere bøker enn alle andre til sammen.