Forrige torsdag var jeg på konsert i Oslo Konserthus og hørte den kinesiske pianisten Lang Lang, en av de virkelig begavede nykommerne på det internasjonale pianistmarkedet. Han framførte, sammen med Oslo Filharmoniske Orkester og dirigenten Gianandrea Noseda, Rachmaninovs andre klaverkonsert, en av de virkelig store konsertene i klaverrepertoaret med en lang fortolkningstradisjon bak seg. Alle de store klavervirtuosene, som Rachmaninov selv, Vladimir Horowitz, Earle Wilde, Sviatoslav Richter og nå helt nylig, Krystian Zimerman har opp gjennom årene bidratt til å forme min og andres oppfatning av denne, mest spilte konserten av Rachmaninov, ja, antagelig den mest spilte romantiske klaverkonserten overhodetDet ble, for å bruke et billig ordspill, en lang konsert. Og når en musikkframførelse virker lang, er det gjerne fordi den er kjedelig spilt. For kjedelig var det. Jeg satt der i en fullstappet konsertsal og kjedet meg grenseløst. Hvorfor? Fordi jeg savnet den store og fyldige klangen i orkesteret, men først og fremst fordi Lang Lang ikke var på høyde med fortolkningstradisjonen. Bare ta de langsomme åpningsakkordene – som manglet, hva skal jeg si, substans. Det satt ikke ordentlig. Akkordene som skal åpne opp for et konsertant drama uten sidestykke, ble spilt uten motstand. Og er det noe denne typen musikk trenger for å engasjere, i motsetning til for eksempel en Mozart-konsert, så er det at lytteren fornemmer at musikerne liksom kjemper seg fram gjennom verket. Og det gjaldt ikke her, verken i Lang Langs spill eller i orkesteret. Hele konserten ble avlevert på strak arm. Motstandsløst. Flott og glitrende kanskje, men uten drama og dermed kjedelig. Og jeg fant ut at Lang Lang ennå ikke var moden nok for denne konserten. Vel spiller han Haydn, Schubert og Schumann glitrende, men i Rachmaninov kom han til kort målt mot de aller største. For det er selvsagt mot de aller største at en pianist av Langs format skal måles. Nå kunne det innvendes at jeg lot meg styre av, i dårlig forstand, fordommer, av at jeg hadde en klar mening om hvordan denne konserten skulle spilles, og av pur stivsinnethet ikke var i stand til å justere forventningene underveis. Det skjedde med andre ord ingen sammensmelting mellom verkets horisont og min, for å tale i hermeneutikkens språk. Men problemet var bare at dette ikke var noen helt annerledes tolkning heller. Det var ikke noen ny og radikal Rachmaninov som tonet fram i Oslo Konserthus den kvelden. Det var en tolkning som prøvde å leve opp til tradisjonen uten å få det helt til.