Hver morgen våkner jeg tidlig ved morgengry, mens Norge fremdeles snorker i sin seng, og Akerselven renner i sitt leie som er dekket av kuldetåke. I det øyeblikket får jeg en følelse av at jeg har kommet på feil klode. For jeg ser at dette ikke er vårt hus, og veggene er ikke de samme, min seng er ikke den samme. Jeg kjenner ingenting. Jeg faller i staver et øyeblikk, og så spør jeg meg selv hvor jeg er, og hva det er som førte meg hit, og hva gjør jeg her tusenvis av kilometer fra mitt hjem? Så blir jeg hjemsøkt av et ønske om å vende tilbake til mitt opprinnelige hjemland, avslutte tragedien jeg kaller fremmedhet, og hvile etter at jeg bar mine kofferter på titalls togstasjoner og flyplasser i evig eksil. Men i løpet av få sekunder ombestemmer jeg meg med tanken om å vende hjem, for jeg ser foran meg en scene av en mann jeg kjente, som lå på bakken og ble spist av rotter. Skjebnen i Midtøsten er ikke som i Norge: I Norge er skjebnen en sirkusløve som brøler, men ikke angriper ordentlig. Skjebnen i Østen er, tvert imot, ennå ikke temmet av mennesket. I sarkastisk humør ønsket jeg å sette chili i skjebnens rumpe, for at den skulle rømme fra meg og mine, særlig da jeg opplevde det som skjedde med onkel Taqi. Taqi var en gammel mann med krykker og tykke briller. Hans fortid var full av eventyr. Han studerte ved Sorbonne i Paris, underviste ved Universitetet i Bagdad, forfattet 13 bøker om Iraks historie. Han var sekulær og sosialist. Sosialisme for ham var å dele goder og skape rettferdighet blant folk med store klasseskiller. Dette førte til at han ble anklaget av det religiøse miljøet for kommunisme, og ble landsforvist til India. Vi unge menn kalte ham for onkel Taqi. Vi flokket oss rundt ham i herberget vi bodde i og diskuterte historie og litteratur, og han fortalte om Sartre og Simone de Beauvoir, Camus og Voltaire, opplysningstid og den franske revolusjon.