Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til Ole Jørgen Anfindsens kronikk 26. april. La meg først markere en mulig uenighet med Elisabeth Eide når hun sier i kronikken 16. april at vi som er for innvandring også heller til kulturrelativismen. Jeg har aldri hatt noe sans for kulturrelativisme. Mitt standpunkt i forhold til innvandring bygger på teorier om demokrati og det liberale samfunn. En sentral tese er at folk – i den utstrekning de er udemokratiske – blir demokratiske av å leve i et demokratisk samfunn. Kulturrelativisme – uten som en generell appell mot kulturell skråsikkerhet – har først og fremst hatt en negativ funksjon i debatten. Demokrati og liberalitet innebærer at vi tror at mulighetene for å ytre seg og bli hørt gir basis for en viktig type lojalitet også mot dem man er uenige med. I den utrekning innvandrere har oppfatninger som strider med det verdigrunnlag Norge bygger på betyr dette at de etter hvert vil godta sentrale verdipremisser for eksempel med hensyn til politisk demokrati. Dette kan fortone seg naivt, men i land som England som har hatt innvandring lenger enn oss og også har større enhetlige grupper ser vi at innvandrere fordeler seg over hele det politiske spektrum. Noe tilsvarende skjer i Norge. Jeg opplever derfor at Anfindsen har et problem med å begrunne uttalelser om at vi er i ferd med å «bli minoriteter i eget land» eller at Islam er i ferd med å bestemme «rammevilkårene». Innvandrerne glir inn i det politiske landskapet på linje med oss uansett hvor demokratiske man kan mene at vi eller de er. Og selv om Norge har rasismeproblemer, er det også et liberalt samfunn.