Et samfunn kan ikke spare til pensjonsalderen. Hvis fødselsraten synker til 0, hjelper det lite om den arbeidsføre befolkningen sparer store deler av sin inntekt. For når vi blir gamle, fins det ingen bønder som dyrker maten vi trenger, ingen mekanikere til å reparere bilene våre og ingen flygere som kan ta oss til Costa del Sol. Uansett hva slags pensjonsordning man konstruerer, må de som arbeider fø på de som ikke arbeider. Diskusjonen om pensjon handler derfor utelukkende om hvordan denne overføringen av verdier skal skje. Det er ingen tvil om at dagens norske system, der pensjonsmidlene hentes inn gjennom skatten og betales ut til de gamle, er det mest logiske, det billigste, det sikreste og det mest effektive. Det sikrer også at vi kan omfordele fra rik til fattig og at det kan føres en politisk diskusjon om fordelingen. Alternativet er at pensjonssystemet er privat. Det vil si at hver enkelt må sikre seg sin egen pensjon gjennom innskudd i private forsikringsselskaper. I samfunnsmessig sammenheng er denne sparingen altså en illusjon. Selv om jeg betaler inn penger til et livsforsikringsselskap når jeg er yrkesaktiv, er det ikke mine penger jeg får ut som pensjonist, men de pengene mine barn betaler inn. All erfaring viser at denne typen private pensjonsordninger er dyre, dårlige og usikre. I verste fall fordufter hele pensjonen, slik vi så i amerikanske Enron og engelske Equity Life. Det gjør det dessuten tilnærmet umulig å fatte politiske vedtak om omfordeling fra rik til fattig.