Jeg har vansker med å forstå ting. Jeg har kanskje vansker med å forstå ting. For plutselig kommer verden bakpå meg, eller hva heter det? Hva heter det? Har det noe navn? Når hun sitter i sofaen min og sier at det ikke er lurt å velge henne, har det noe navn? Det vil ikke være lurt, sier hun. Ikke smart. Ikke bra. Finn heller på noe annet. Styr unna meg. Sail away. For jeg bare ødelegger, sier hun. Hele livet har hun ødelagt. Hun er avhengig av det, sier hun. Å være i noe hun kan ødelegge. Noe som eksisterer kun fordi det, om ikke lenge, eller kanskje om lenge, men uansett og før eller siden skal ødelegges. Må ødelegges. Vil ødelegges. Og jeg tenker på noe Sidney Pollack sier i en etterhvert litt tilårskommen Woody Allen film, «Husbands and wifes» («Hustruer og ektemenn» fra 1992), om at Woody Allen (Woody Allen i filmen, altså, ikke virkeligheten) med vilje velger seg jenter han vet det vil gå galt med. Fantastiske jenter han aldri i verden kan bli sammen med. Ikke i det lange løp. Kamikazekjærlighet, kaller han det. Pollack. Kamikaze. Fordi du kræsjer inn i ting. Du skaper og ødelegger på en og samme tid. Og jeg hører Natalie Merchant i hodet. Ei linje går og går der inne, mens jenta snakker til meg, you know it just can't last, synger Natalie, you know it just can't last, det kan ikke vare, kan ikke vare, og det er det jenta sier også: dette kan ikke vare, vil ikke vare, ikke tro det, og ikke bli her, ikke velg meg, styr unna, sail away, kom deg over til andre siden, andre bredden, lyset der borte, det er der du skal være, gutten min, fine Bloom, der og ikke her, i mine eksplosjoner, mine hodestups, mine snubletråder, minefelt. Åkei? sier hun til slutt. Åkei? Er du der?Bloom