«Hysj. Helt stille. Hører du ikke at sofaen roper på deg?» Det er ordlyden i en reklame for ostepop som vises på t-banen i Oslo for tiden. Det er skikkelig dårlig gjort overfor alle utslitte og utsultede arbeidere på vei hjem fra jobb. Før vi er kommet hjem, er vi allerede overbevist om at sofaen trenger oss. Vi slenger oss nedpå, finner fram fjernkontrollen – og der blir vi. Kombinasjonen sofa og skjerm er uslåelig. Hvis det kom observatører fra det ytre rom på besøk, ville de rapportert hjem at et stort antall av befolkningen holdes fanget i en menneskelig felle hvor komponentene skjerm og sofa inngår. Skal vi få kontroll over menneskene må vi kontrollere tv-skjermen, ville de konkludert. Tv-ens hypnotiske kraft er verdt å undersøke. Prøv for eksempel følgende: Sett på en alarm før du setter deg ned foran boksen. Still den inn slik at den ringer om en halv times tid. Når du begynner å se på fjernsyn, vil du sannsynligvis glemme alarmen etter kort tid. Når den ringer, slår du av tv-en, og tenker over følgende: Hvordan følte du deg rett før alarmen ringte? På en skala fra én til ti: Hvor levende følte du deg? Har den siste halve timen gitt deg noe av verdi? Hvordan føler du deg nå?Eller la oss prøve noe annet: Hva tenker du hvis jeg med nordlandsdialekt sier: «Ka du trur?» Siden jeg har fortid som nordlending, sier jeg av og til: «Ka du trur?» Og vet du hva folk sier da? Jo: «Sitt du her og les VG?»«Jeg blir ikke påvirket av reklamen,» er det mange som sier. Neivel, men du vet at dagen blir ikke helt den samme uten... Og hva skjedde når jeg sa: «Ka du trur?» Dukket det ikke opp et pop-up vindu inne i hodet ditt med en spinkel nordlending og en avis? Poenget er at intellektet ditt kan ikke redde deg. Hvis du ser på tv, vil du ta inn bildene uansett, og de vil bli der et eller annet sted i bevisstheten din enten du vil eller ei. Men tilbake til vår tids leirbål, tv-en – og sofaen, som roper på deg. Tenk om det hadde stått: «Hysj. Helt stille. Hører du ikke at ølen i kjøleskapet roper på deg?» Da hadde det blitt ramaskrik. For tenk å friste folk som er avhengige av alkohol på den måten. Men hallo! Hva med alle dem som er avhengige av sofa og tv? Det er en sterk form for avhengighet. Det vet alle som har prøvd å ta fjernkontrollen fra far midt under Dagsrevyen. Men det må da være lov til å se nyhetene, sier du kanskje. Jada, det er fint det. Akkurat som det er fint å ta et glass vin til maten. Avhengighet oppstår først når alkoholen får styre hele hverdagen. Poenget mitt er at hverdagen for veldig mange mennesker er en mediehverdag – og ikke så mye mer. Du har kanskje merket det hvis du har dratt på en hytte på fjellet uten tv, radio, internett og aviser. Hvordan det tar tid å avvenne seg. Det er først like før du skal tilbake til «sivilisasjonen», når ferien er slutt, at du har kommet inn i det. Inn i den virkelige virkeligheten.