Ove Bengt Berg tillegger meg i sin kronikk i avisa 18. april standpunkter jeg ikke har, og gir etter min mening et skjevt bilde av motstanden mot pensjonskommisjonens forslag. At han i tillegg forarges over at jeg, i likhet med svært mange andre i organisasjonslivet i Norge, jobber i flere organisasjoner og kan ha flere «hatter», får være hans problem. Store deler av pensjonsmotstanden i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har to hovedpunkter når det gjelder selve folketrygden:1. Nei til kutt – det er ikke nødvendig at det rike landet Norge kutter i folketrygden av økonomiske grunner – en folketrygd som ble vedtatt i et mye fattigere land. En går mot forslagene om delingstall (redusert pensjon for kull med høyere levealder) og redusert indeksering (pensjonen skal ikke lenger følge lønnsutviklingen, men et snitt av pris- og lønnsutviklingen). Et sentralt argument er nettopp at reduksjon i folketrygden som skal kompenseres ved økt satsing på tjenestepensjon, vil innebære en privatisering av pensjonene som gir større forskjeller og mindre trygghet. Her er Berg og jeg helt enige.2. Forsvar besteårsregelen – nei til alleårsregel. Dette innebærer å forsvare dagens system med 40 års opptjening for full tilleggspensjon, der de 20 beste teller for hvor mye du får utbetalt. Dette dreier seg derfor ikke om å gå inn for at de «som ikke har arbeidet noe særlig» skal få høyere pensjon enn de med et langt yrkesliv bak seg, slik Berg skriver. De får i dag minstepensjon, og besteårsregelen berører ikke dem. Besteårsregelen er i dag til fordel for de aller fleste. Pensjonskommisjonen viser i sin innstilling at de som tjener på en systemovergang til alleårsregel, er de 25 prosent av menn og de 10 prosent av kvinner som har høyest pensjon. Forsvar av besteårsregelen handler derfor nettopp om pensjonen for dem med ordinære inntekter og inntekter litt over gjennomsnittet, som Berg er opptatt av. Besteårsregelen sikrer i tillegg at samfunnet tar et ansvar for at en del år med deltidsarbeid, permittering, arbeidsløshet, omskolering, lav inntekt på grunn av langvarig sykdom etc ikke skal føre til lav pensjon så lenge du har 20 år med full lønn. Dette er en del av en velferdsstatlig tankegang om offentlig ansvar – blant annet bygd på en erkjennelse av at årsakene til slikt fravær fra arbeidslivet i stor grad handler om samfunnsmessige forhold. Besteårsregelen er også et sikkerhetsnett fordi ingen kan vite om ikke de sjøl vil havne i disse gruppene.