Nye studier fra England viser at mange kvinner ikke lenger orker, gidder eller takler å ha både fulltidsjobb ute, og det som i tillegg viser seg å bli en fulltidsjobb hjemme. Lange arbeidsdager og lite likestilling i heimen gjør at stadig færre takler hverdagen. I stedet for å ta en kollektiv kamp for likestilling også på den private arenaen, kapitulerer kvinnen privat og hver for seg. De rømmer fra yrkeslivet og hjem – igjen. Det private oppleves ikke politisk. Ser vi tilløp til det samme tilbakeslaget mot kvinner som skapte debatt på 80-tallet? Eller, har de samme symptomene kan hende ulike årsaker den gang og nå? Journalisten Susan Faludi skapte feministisk furore da hun på 80-tallet lanserte boken «Backlash – den uerklærte krigen mot amerikanske kvinner». På 500 sider dokumenterte Faludi en systematisk nedprioritering og motarbeiding av likestillingspolitiske saker innenfor amerikansk politikk, media og populærkultur. Her, hevdet hun, presenteres et bilde av kvinnen som selvforskyldt dersom hun har problemer. Kvinnen «gapte for høyt» når hun ville velge både hjem og jobb, og det var helst fra det politiske høyre hintene kom. I Norge satte boken støkk i kvinner som trodde kjønnskampen var over. Motreaksjonen besto i stor grad av stemmer som insisterte på at «jo visst er det mulig begge deler!» Og det er det så klart for veldig mange. Men hva med dem som 20 år senere ikke takler tidsklemme? Fra det politiske venstre er det vår oppgave å ikke skylde på kvinnene som kapitulerer, men ta et titt på strukturene omkring henne. Hva skjer i England? Ifølge en undersøkelse nylig gjennomført av det britiske damebladet New Women, sa sju av ti kvinner i 20-årene at de ikke ønsket å jobbe så hardt som mødrene deres gjorde, mens en av fire planla å slutte å jobbe fullstendig. I tillegg har to andre rapporter bekreftet dybden i strukturelle forskjeller mellom kvinner og menn. I februar fant tenketanken Institute for Public Policy Research ut at mens folk forventer en høy grad av likestilling på arbeidsplassen, forventer likevel de fleste at omsorg for hjem og små barn er kvinnens ansvar. Dette skriver avisen The Guardian. Et par uker senere fant et studie fra Economic and Social Research Council (ESRC) at det hovedsakelig er kvinner som tar fri fra jobben for å være hjemme med syke barn, inkludert dem som tjener like mye som mannen sin. Undersøkelsen viste også at arbeidende kvinner bruker dobbelt så mye tid på husarbeid som menn. Det kan altså se ut som om kampen i stor grad må tas på hjemmebane. Men er det bare mannen som er dum og lat, eller er han også et produkt av et kapitalistisk samfunn som stadig krever mer av arbeiderne? Også her hjemme blir våre menn fnyst av når de kommer til sjefen for å be om permisjon, og det kremtes fremdeles «har ikke barnet en mor?» når mannen må hjem til syke barn. Vi hører alle slike historier over middagsselskaper med venner. Derfor er det ikke nok å dra våre egne menn inn på kammerset for en alvorsprat, det må større endringer til, også på den offisielle arena. Skjer ikke dette, er jeg redd for at norske kvinner, akkurat som sine britiske søstre, ikke orker mer og at de som har råd velger å være hjemme. Vil vi finne tilbake til en kollektiv kamp mot strukturer som gjør at mange synes krav fra jobb og hjem blir for mye, eller vil vi se et backlash som gjør at jenter i 20-årene dropper yrkeslivet fullt og helt? Når skal vi begynne å ta signalene fra England og middagsbord på alvor? Jeg venter fremdeles på en regjering som erklærer sekstimersdagen som dens viktigste mål. Det er her vi må begynne.