Irland har alltid vært et litteraturens land. Det lille landet har fått fram en rekke store forfattere. Banebrytere. Innovatører. Diktere. Samuel Beckett, Roddy Doyle, Seamus Heaney, James Joyce, George Bernhard Shaw, Bram Stoker, Jonathan Swift, Oscar Wilde og William Butler Yeats for å nevne noen.
Allerede abonnent? Logg inn
Ungdomsutvalet i LO i Trondheim vedtok sist veke å støtta ein epostkampanje for å be LO krevja at behandlinga av pensjonssaka blir utsett til etter valet. Med eiga heimeside – www.aksjonpensjon.no – oppmodar dei til å senda epostbrev til LO-leiar Gerd-Liv Valla.
Allerede abonnent? Logg inn
Veien til Bagdad går via Washington. Jeg ankom tilfeldigvis D.C. på ettermiddagen den 9. April 2003. Det var knapt tre uker etter at USA hadde gått til krig mot Irak. Jeg kunne tenkt meg mange andre steder jeg heller ville ha reist til akkurat da, men formålet med besøket var godt nok, nemlig å støtte et annet folks frigjøringskamp. Vel installert på hotellrommet slår jeg på tv-en for å se hvordan det går med vår arme jord. Bagdad har falt! Jeg klarer ikke å bli sittende, men må ut og få luft, frisk eller ikke. Gatene er fylt av folk som er på vei ut fra de mange kontorblokkene. Disse massive, mellomhøye betongkolossene gir de sentrale områdene av Washington et noe knugende preg. Mange er på vei hjem, mens andre skal en tur innom helsestudioet eller på byen med kollegaer eller venner. Før jeg har gått mange metere, kvekker jeg til på grunn av ulende sirener. Det er jo krig. Ingen ser imidlertid ut til å ense sirenene. Før jeg har gått tre kvartaler har jeg hørt like mange sirener. Utrykninger med politibiler, sjukebiler og brannbiler er blitt en så grunnleggende del av amerikanernes hverdag at ingen reagerer. De ville trolig begynne å bli urolige den dagen sirenene opphørte. Jeg driver ned mot Lafayette-parken, som ligger inn mot Det hvite hus. I utkanten står en håndfull kvinner som har iført seg rosa gevanter. De kaller seg «Code Pink», får jeg høre, et alternativ til krigshaukenes fargebruk av trafikklysenes symbolikk for å varsle terrorfare. I dag er fargen utvilsomt «rød». Kvinnene protesterer mot det de kaller Bush-regimets testoteronforgiftete retorikk. Jeg finner ikke parallellen særlig treffende. Retorikken er forgiftet, det er greit, men jeg kan ikke riktig forestille meg hvem av Bush-regimet som har forspist seg på kroppsbyggingsdop. Bush minner meg mer om en wimp, men, som mora hans en gang uttalte med moderlig innsikt, han er nok dum, sa hun, men så la hun til – dumb as a fox. Damene i rosa gevanter hutrer i det kalde aprilværet. Kanskje de ikke har tatt sine forholdsregler. For meg bringer det assosiasjoner til kvinnene som agiterte og marsjerte mot krig på åttitallet, som oppfordret folk til å henge laken ut av vinduene for å protestere mot krigen.
Allerede abonnent? Logg inn