«Jeg visste det ville skje», tror jeg Lars Saabye Christensen skrev en gang. «Jeg visste det ville skje. Nå er The Beatles på Husker du?» Noe sånt. Ikke fordømmende på noen måte, men kanskje litt resignert. Noe med bevisstheten om å bli voksen, om å bli eldre, og at opprøret alltid blir tatt igjen og spist opp av konformitet og nostalgi. Vel, jeg visste kanskje ikke at det skulle skje, men nå reklamerer Dag Solstad for Bokklubbene. Neida, ikke fordømmende, men kanskje litt resignert. I 1981 hevdet den samme mannen at Bokklubben Nye Bøker var «en trussel mot venstresidas fornuft». I tidstypiske og krasse ordelag preker han mot organiseringa av bokmarkedet som skiller mellom en kalkulert suksess og en stille og fattigslig død i skjønnhet. Mot bokklubbens makt og faren for at litteraturen blir tannløs og strømlinjeformet. I møte med den svenske bokklubbledelsen observerer Solstad på nært hold makta og den serviliteten den fører med seg fra skrivende kolleger. «Vel, dette har med følelser å gjøre», sier Solstad i anekdoten fra 81, «men jeg må inrømme at disse følelsene sitter djupt i meg, og så lenge jeg sjøl kan bestemme et fnugg over mitt eget liv, vil jeg ikke bli sånn.» Ja, ja. Tida går og tenna faller ut uansett. I fallet har tidas tann etter hvert også tatt med seg Bislet stadion og etterlatt et gapende hull. Det er bare minnene igjen; Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Jan Erik Volds minner for å være mer presis. Disse er redaktørene som samler Bislet-nostalgi mellom to permer i en bok om den tida da buljong var godt og de lå med ører store som kamskjell (Christensen igjen?) foran radioen og noterte rundetider. Våre største litterater har blitt Odd Gryte i coffeetable-format. Husker du? I feiringen (?) av den selvstendige nasjonalstaten Norge har mediene for tiden tatt på seg rollen som historielærer, og spyr ut programmer og artikler om vårt unge demokrati og monarki. I den sammenheng bør det vel kunne konstateres at poetokratiet ikke er noen overhengende trussel.