Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Si meg hvem din mor er ...

... og jeg skal si deg hvem du er. Og hva du er, og hvordan du kommer til å bli. Sånn tenker vi om hverandre, ubevisst og svært bevisst. Dette kan jo slå heldig ut dersom du har et opphav å være svært stolt av og intenst vil være lik. På den annen side må det være smertefullt å alltid leve i skyggen av en fortid du ikke synes særlig om. Jeg tenkte på det da jeg så bildet av Charles og hans Camilla på forsiden av en britisk avis, med horn påtegnet i panna og slemme overskrifter i avisen. Hvorfor er det liksom kult å være slemme med dem som har foreldre man ikke synes særlig om? Charles, for eksempel, har vi lov til å være slem mot fordi moren hans er dronning. Må det være sånn? Er det ikke mulig å respektere, nåvel, i alle fall akseptere, et menneske på lik linje med andre mennesker samtidig som man er kritisk til hva vedkommende står for? Bare litt sånn basic folkeskikk. Dessuten tror jeg Charles hadde blitt kjempeglad om monarkiet falt som et korthus. Da hadde han sluppet unna moren sin en gang for alle og kunne finne seg en helt egen jobb. Vi ønsker vel alle å være frie sjeler med mulighet til å definere oss selv. Frie fra fortid, familie og foreldre. Du husker hvordan det var, ikke sant? Du var tenåring, og et par ting var hel åpenlyse her i verden: Du hadde de teiteste foreldrene av alle, og du skulle i alle fall ikke bli som dem. Du skulle ikke ha sånn jobb de hadde, ikke prate sånn de gjorde, ikke gå sånn de gikk eller stå sånn de sto. Du skulle ha helt andre meninger, klær, venner. Du skulle flytte vekk fra bøgda og ut i en bedre verden. Du skulle selv sørge for at eplet falt langt fra stammen.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?