Da min far, Kristian Horn, på 1950-tallet gikk inn for å stifte en organisasjon for mennesker som ønsket å løse sine eksistensielle utfordringer med støtte i «rasjonal tenkning og vitenskapelig erkjennelse, uavhengig av religiøs og metafysisk dogmatikk», som han sa, var det mot et bakteppe av tung, kristen fundamentalisme med Ole Hallesby som frontfigur. I skole og samfunnsliv i det hele opplevdes kristen, dogmatisk dominans som plagsom, og for barn ofte truende. Den viktigste seieren Human-Etisk Forbund (HEF) nådde i løpet av de første årene, var at barn som var fritatt for kristendomsundervisning i grunnskolen (retten til fritak for barn av foreldre som ikke var medlemmer av Den norske kirke, var gammel), skulle få tilbud om alternativ livssynsundervisning – «så langt råd var». På det tidspunktet hadde HEF noen få hundre medlemmer og ingen offentlig støtte, så alt arbeid var basert på dugnad og idealisme. I dag er HEF stort og rikt. Likevel har en greid å tape denne viktige saken og måttet gå til Strasbourg for å få medhold i at det nye KRL-faget er i strid med menneskerettighetene. Bra, men var dette tilbakeslaget nødvendig? Neppe. Men «nye koster» fant annet fokus, slik at HEF i de seinere åra har utviklet seg i sekterisk retning, med blant annet vigselsrett som en fanesak, og det er da logisk at organisasjonen støtter andre sekters rett til ubegrenset frihet i vårt felles rom, for eksempel islamsk fundamentalisme. Men dette er så vel ulogisk som farlig. For HEF er – eller burde være – forsvarer av menneskerettigheter, og da er det noe underlig at organisasjonen støtter bevegelser som åpenbart motarbeider disse, slik Walid al-Kubasi påviser i sin artikkel «Norge for islamister?» i Klassekampen 9. april (for øvrig stiftelsesdatoen for HEF): Det hele kan brytes ned til detaljer som støtte til islamsk skole, retten til å bruke skaut (der franskmennene i sin offentlige, sekulariserte skole satte ned foten) for å nevne noe. Men i bunnen ligger et krav, eller et ønske om revansj eller hevn for overgrep som kristenheten har begått mot muslimer generelt helt fra korstogstida, og for en del tyrkere spesielt er ønsket om å gjenreise det Ottomanske riket fortsatt levende. Selv om slike holdninger langt fra gjelder alle muslimer, tvert imot, er de grupperingene som står for slike syn sterke, og for moderate muslimer er det forbundet med ikke så lite ubehag, for å si det forsiktig, å åpent opponere mot sine fundamentalistiske trosfeller. På denne bakgrunn blir det feil fokus når HEF tilsynelatende støtter ethvert krav fra det islamske miljøet, et miljø med medlemmer og grupperinger som misbruker demokratiske institusjoner – og godtroende norske idealister – for å innføre udemokratiske sharialover i Norge. I stedet burde forbundets tillitsvalgte og administrasjon fortsette arbeidet for Norge som en sekulær stat, der demokratisk sameksistens mellom ulike, men likeverdige livssynsgrupperinger med felles respekt for menneskerettighetene har hovedfokus.