Innføring av nasjonale prøver i norsk skole og publisering av resultatene av dem har ført til heftig debatt, sivil ulydighet og boikottaksjoner. I kjølvannet av denne diskusjonen kan det være interessant å kjenne til hva internasjonal økonomisk forskning har funnet ut om bruken av prestasjonsindikatorer. «Oxford Review of Economic Policy», volum 19, nummer to, har flere artikler om bruk av prestasjonsmål i offentlig sektor. Jeg skal referere noen av problemene ved bruken av slike indikatorer. De dreier seg dels om selve prestasjonsindikatorene og dels om følgene av å publisere dem. Ideelt sett skal prestasjonsindikatoren vise hvor godt eller dårlig det går i skolen. Noen av ferdighetene elevene skal tilegne seg er lettere målbare enn andre. Aspekter av prestasjoner i matematikk, språk og lesing kan kvantifiseres, mens det er så å si umulig å tallfeste elevenes evne til samarbeid, selvstendig og kritisk tenkning og det å være «gangs menneske». Verdifulle deler av ferdighetene elevene skal tilegne seg blir derfor ikke tatt med i indikatoren. Prestasjonsindekser utelater følgelig viktige sider av det som er skolens formål. Resultatindikatoren for de nasjonale prøvene i Norge viser, så vidt jeg har kunnet finne ut, gjennomsnittsprestasjoner for skolene, og de reflekterer nivået på prestasjonene på det tidspunktet prøvene gjennomføres. Nivåindekser gir imidlertid ingen indikasjon på hvor god undervisningen på de ulike skolene er. Resultat kan bli bra selv om det er gjort lite for flinke elever, og det kan bli dårlig selv om det er gjort mye for svake elever. I tillegg kommer det at forhold utenfor skolens kontroll, som for eksempel elevenes sosiale bakgrunn, har stor betydning for hvor godt elevene gjør det.