Døping av babyer er et merkelig fenomen. Man innmeldes i kirken før man har noen som helst slags mulighet for å protestere. Svært mange foreldre lar allikevel sine barn gjennomgå denne dåpen uten at de er spesielt troende selv. Presten for sin del blir heller ikke spurt om sin tro idet han heller vann over det skrikende barnet. Kanskje har han, for alt det man vet, mistet sin tro på Herren og på Jesus som sin egen og verdens frelser. Ingen spør ham om dette. Det er mange grunner til at troende kristne kan komme til å vakle i sin tro på en rettferdig og kjærlig gud. Selve tvilen kan herje i både prester og menige. Men at allmenheten har behov for hellige handlinger i forbindelse med fødsel, kjærlighet og død er det ingen tvil om. Det store flertall av det norske folk ønsker et rom for slike hellige handlinger – ved de store hendelser i livet. Den norske kirke ivaretar dette rommet. Og hvem veier troen på Vår Herre? Nå har vi nettopp fått ny biskop i Oslo. Han sier han stiller seg åpen. Åpen – ja, godt. Men for hva? Han peker ikke på noe spesielt når han erklærer dette, men alle vet at det er spørsmålet om homofilt samliv som ligger og vaker. Samtidig ligger alle de radikale, som egentlig gir blaffen i kirken, og vaker på sin måte. De synes det er ytterst merkelig at ikke homofile melder seg ut. De homofile bør alle sammen melde seg ut av kirken, slik den tramper på dem. Ferdig med det! mener de. Hva er dette for ansvarsfraskrivelse? Homofile folk er jo ikke skapt av noe annet stoff enn folk for øvrig. Noen av dem er troende, andre ikke. Og de har like stort behov som alle andre for et hellig rom ved de store begivenheter i livet. Troende eller tvilende. Det er et bedrøvelig fenomen at det radikale Norge ikke er mer villig til å kjempe for de homofiles rettigheter innen kirken. Skille mellom kirke og stat? Et utrolig lite viktig spørsmål – politisk sett. Om kirke og stat ble delt, ville det fortsatt være like uhyrlig at homofile var annenrangs medlemmer i kirken. Samfunnet fritar seg ikke fra ansvaret for Den norske kirkes intoleranse ved å skille kirke og stat. Hvis nyutnevnt biskop Kvarme kjenner sin besøkelsestid, har han nå fått en gylden sjanse til å bilegge striden og redde den norske folkekirken – som jo et stort flertall av folket faktisk vil ha.