Sport og integrasjon
Hovedkonklusjonen fra den siste norske maktutredningen var at det norske demokratiet forvitrer. Idrett har blitt presentert som et av de fremste redskaper for demokratisering gjennom det sivile samfunn. Norge har hatt en nær kobling mellom stat og idrett, med et historisk fokus på frivillighet, bevegelse og sunnhet, snarere enn toppidrett og elitedyrking. Arbeideridrett, kvinneidrett og handikapidrett er stikkord for idrettens samfunnsorientering og ide om sosial integrasjon i ulike faser i nyere norsk historie. Det er dermed i god norsk tradisjon at idretten i løpet av de siste ti årene har satt integrering av innvandrere og etterkommere (tidligere; andregenerasjons innvandrere) på dagsorden. I denne forbindelse er det idealene om fair play og like regler for alle, uavhengig av hudfarge, etnisk og religiøs bakgrunn, som framheves som idrettsbevegelsens styrke. Forskerne bak siste bind av norsk idéhistorie (fra 1950-2000) fastslår at idrett og idrettsprestasjoner nå er blitt det viktigste symbolet for norsk nasjonalisme. Denne observasjonen finner gjenklang i annen europeisk forskning om nasjonalisme, og er altså ikke et særnorsk fenomen. I løpet av de siste 15 årene, særlig i forbindelse med opprustningen mot Lillehammer i 1994 og opprettelsen av Olympiatoppen og Toppidrettssenteret, har også forholdet mellom topp- og breddeidrett i Norge forandret seg. Toppidrett og elitedyrking har fått større plass internt i idretten, i mediene og blant politikere. Det kan anses som et paradoks at den aktivitet som sterkest forbindes med nasjonalisme er den samme aktivitet som anses som best til å inkludere folk fra andre land og religioner. Man kan selvsagt avvise at dette er et paradoks ved å hevde at dette dreier seg om to nivåer – at breddeidrett rundt omkring i norske lokalsamfunn ikke henger sammen med den sjåvinisme som følger norske seire internasjonalt. En slik innvendig har noe for seg, samtidig som den blir lett absurd i en mediehverdag hvor elitesport dekker flere og flere avissider og sendeflater. Et sentralt tema i integreringsdebatten i idretten og i minoritetsbaserte frivillige organisasjoner er forholdet mellom «nære» og «fjerne» rollemodeller. Mens et argument er at det er viktig å få flere ikke-hvite helter i den norske offentligheten, mener flere at dette ikke er nok i seg selv. Idrettsutøvere må i større grad være nære rollemodeller, de må gjennom praktisk arbeid vise barn og ungdom med minoritetsbakgrunn at det går an å lykkes. Vi har hatt flere kampanjer mot diskriminering og rasisme gjennom toppidretten i Norge. Rødt Kort mot rasisme er det mest kjente, og er basert på idrettsutøvernes gjennomslagseffekt som «fjerne» rollemodeller. Andre tiltak, som New Page (basketball), «fargerik fotball» og andre integreringsprosjekter er basert på betydningen av det konkrete arbeidet med barn og ungdom. Her forplikter spillere/utøvere/trenere seg til å jobbe konkret med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn. Vi trenger antakelig både «nære» og «fjerne» rollemodeller som kan anspore barn og ungdom med minoritetsbakgrunn til deltakelse i det norske samfunnet, og ikke minst vise at det går an å lykkes. «Fjerne» rollemodeller har en generell demokratisk funksjon ved at de synes i den norske offentligheten, og ved at de enten de selv ønsker det eller ei, blir tillagt en representasjonsrolle i forhold til etniske minoriteter i det norske samfunnet. Hvis man som eliteidrettsutøver uttaler seg om samfunnsforhold, har man også en stor sjanse for å bli hørt. «Nære rollemodeller» har en annen og mer direkte demokratisk funksjon ved konkret å arbeide for integrasjon og mot rasisme og diskriminering. Selv om idretten er en viktig arena for integrering i samfunnet, er det god grunn til å advare mot en idyllisering av idretten som en arena som i særlig grad gjenspeiler idealer som rettferdighet og likebehandling. Lokalsamfunn og frivillig arbeid blir ofte idyllisert i norsk debatt, og ikke sjelden er slike idylliseringer basert på en ide om at kulturell likhet fremmer demokrati. Idrettslag, i likhet med skoler og gjerne hele lokalsamfunn som blir beskyldt for mobbing eller rasisme, vil gjerne framstå som rene, gode og rettferdige. Det er her koblingen til maktutredningen er interessant. Dens mantra er at solidariteten forvitrer, mens neoliberalismen og individualismen seirer. I mobiliseringen mot neoliberalismen er det lett å ty til solidaritetsmodeller som er basert på etnisk homogene lokalsamfunn og tidligere tiders klassesolidaritet. Hvis vi skal oppnå et samfunn med et felles grunnlag i dag, må solidaritet også tenkes langs nye linjer. Vi må oppmuntre til integrasjonsstrategier og -politikk som i større grad er basert på minoritetenes egne ønsker og strategier for samfunnsdeltakelse. Her kan det hende vi må endre noe på våre tradisjonelle modeller. En typisk erfaring i mange norske idrettslag er for eksempel at innvandrerforeldre ikke stiller opp på dugnadsarbeid, og slutningen blir ofte at de ikke «forstår» verdien av norsk frivillig innsats eller, verre, at de snylter på de andre foreldrene. Satsingen på såkalte lavterskeltilbud til minoritetsbarn og -unge, utenfor den organiserte idretten, er blant annet et resultat av slike erfaringer. Dette er et tiltak som norske myndigheter har støttet for å integrere ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn. Hva med de tiltakene og de strategiene som eksisterer blant minoritetene selv? Mange nye idrettslag og idrettsaktiviteter er generert ut fra minoritetsbaserte miljøer. Disse trenger også frivillig innsats. Hvordan gjøres det her, og har kanskje vi noe å lære? Eller er det bare våre tradisjonelle modeller som funker?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn