Hvit røyk stiger først opp fra Det sixtinske kapell når en ny pave har blitt valgt med to tredels flertall. Men krav om kvalifisert flertall – strengere eller høyere flertallskrav – er ikke noe nytt fenomen i Italia. Allerede i 1268 opererte bystaten Venezia med et faktisk krav om 64 prosent ved valg av «doge», byens politiske leder. I dag inneholder alle konstitusjoner krav om grader av kvalifisert flertall, grensen som må krysses før grunnleggende endringer kan finne sted. I Stortinget må to tredjedeler stemme for dersom en grunnlovsendring skal vedtas. Ved avgivelse av suverenitet til overnasjonale organisasjoner, som for eksempel EU, heves flertallskravet ytterligere til 75 prosent. I dette ligger det både et mindretallsvern (mindretallet har krav på en særlig beskyttelse overfor tilfeldige, knappe flertall) og en særlig vektlegging av det bestående. Moralen er: Endringer bør ikke komme for raskt, og når de først kommer, må de helst være stabile og varige. 50,01 prosent er samtidig det demokratiske nøkkeltallet, og den vanlige «fartsgrensen» i folkestyret. Rent teoretisk er det en effektiv regel, og folk flest vil oftest mene at et slikt flertall både skal og bør bestemme. I hverdagen er det likevel forskjell på saker. En liten og varsom endring av statsbudsjettet om våren er likefremt og enkelt, knapt noen tenker på strengere flertallskrav. Den politiske samtalen endres derimot når «store» reformer av skatte- eller pensjonssystemet kommer på dagsorden. Da kommer ønsker om brede flertall frem i dagen: Dersom reformene skal vare ved, sette og feste seg, må de forankres i Stortinget på en måte som gjør at de overlever «tilfeldige» stemningsbølger og valg. Et skattesystem bør være forutsigbart og noenlunde stabilt, og ikke utsatt for overdreven politisk risiko. Likeså er det meningsløst om pensjonssystemet skulle være en vedvarende politisk kasteball fra år til år. I praksis orienterer Stortinget og det politiske miljøet seg mot kvalifiserte flertall i slike saker. Regjeringen har invitert til et bredt forlik rundt en reform av folketrygden, nettopp av hensyn til reformens varighet og stabilitet. Dette er fornuftig: Godt politisk håndverk krever at vedtak speiler borgernes ønsker og preferanser. Når de foreslåtte endringene er omfattende, bør samtidig vedtakene bli vanskeligere å fatte. Fartsgrensen må reduseres, og flertallskravene økes for å sikre mindretallet dets rettigheter.