Det er en artig tildragelse for meg at Klassekampen har viet den danske boka «Kritikk av den oppbyggelige negativitet» en god del oppmerksomhet de siste dagene. Jeg befinner meg for tida i Bø, og underviser om essayet på forfatterkurset. I den forbindelse var jeg selvsagt ute etter å finne noe nytt å lese, ikke nødvendigvis for å vise studentene, mest egentlig for å utfordre meg selv. Så går man da til en av hovedstadens større bokhandler, og der, i nordiskhylla, står den: Fredrik Stjernfeldts og Søren Ulrik Thomsens essaybok, delt i to, de har hver sin lange halvpart. Man leser, tenker, ja, dette var i grunnen svært interessant, men han Thomsen er nå mest likandes, han der Stjernfeldt, er ikke han litt oppblåst egentlig? Så går det ytterligere et par dager, det første oppslaget i Klassekampen kommer på, intervju med forfatterparet. Neimen, så artig, her var det et pussig sammentreff, inntil man oppdager at der har pågått debatt i Danmark rundt denne utgivelsen. Altså er man ikke tidlig ute med å oppdage noe, på linje med sin avis, men treig, mens avisa er som lynet!!!Så blir den kloke filosofen Arne Johan Vetlesen intervjuet, ham har man alltid satt høyt. Han tror ikke venstresiden, overhodet noen samfunnsopposisjon kunne klart seg uten å definere seg negativt. Vetlesen refererer til tilstandene i politikken, og påviser en form for nødvendighet av «den oppbyggelige negativitet». Samme dag skriver sjefredaktøren en positiv kommentar til danskenes dobbeltløp. Og det har bare gått noen få minutter, kosmisk tid ... Enten er dette en enda mer interessant bok enn jeg har oppfattet, eller så er det en hype, eller så er den ganske enkelt viktig, fordi den blant annet stikker kjepper i hjulene for opposisjonelles selvhøytidelighet. Denne boka, og i særlig grad Thomsens del, vekker iallfall mitt blikk til live, eller: Den styrker poteniselt blikket for når en negativ praksis utelukkende er sjølskryt.