I en kronikk i Klassekampen 14. februar 2005 går leder i Noregs Mållag, Endre Brunstad, til kraftig angrep på navngitte personer i Bokmålsforbundet, inkludert undertegnede. Brunstad spør innledningsvis om det finnes noe slikt som kjærlighet til bokmålet. Til det kan jeg svare et ubetinget ja. Det er faktisk det som er årsaken til at vi nedlegger så meget arbeid som vi gjør for å ivareta bokmålsbrukernes interesser. Mållaget oppfordrer stadig til språkdebatt. Spørsmålet er hva de mener med det. Er det en lovprisning av Mållaget og alt det de står for de ønsker? Hver gang representanter for Bokmålsforbundet ytrer seg i språkdebatten, blir Mållaget «djupt såra og vonbråten». Tenk at noen kan være så fæle å være uenig med Mållaget. Mållaget har som hovedformål å gjøre flest mulig til nynorskbrukere akkurat som Bokmålsforbundet har som hovedoppgave å gjøre flest mulig til bokmålsbrukere. Siden vi kjemper om det samme folk, burde det ikke være oppsiktsvekkende at Mållaget og Bokmålsforbundet har motstridende interesser. Brunstad påstår at jeg er imot likestilling av bokmål og nynorsk fordi bokmål er blitt majoritetsspråket. Dette er ikke riktig. Faktum er at det er Bokmålsforbundet som er for likestilling mellom målformene. I motsetning til Mållaget så støtter Bokmålsforbundet Stortingets likestillingsvedtak av 1885. Som kjent inneholdt dette regler om kun muntlig sidemålsopplæring, og frihet for statsansatte til selv å velge målform. Altså det stikk motsatte av hva som er tilfelle i dag. Mållaget ønsker derimot særbehandling av nynorsk ved en ensidig støtte fra myndighetenes side, gjennom store økonomiske overføringer, et lovverk som favoriserer nynorsk, og tvang mot bokmålsbrukerne til å benytte nynorsk. Dette er det stikk motsatte av likestilling. Mållaget seiler under falsk flagg.