For første gang er det laget en enhetlig plan for norskfaget i skolen som skal dekke både barnetrinn, ungdomstrinn og videregående skole. Høringsutkastet blir presentert under karakteristikken Kunnskapsløftet. Nylig avfødte dette førsteutkastet en temmelig unødvendig debatt, forårsaket av at Ibsen var forsvunnet, for å si det i tråd med den tabloide versjonen av saken. Velmenende kulturpersonligheter kom på banen og uttrykte synspunkter som det ikke var vanskelig å dele, men den underliggende uroen hadde nok ikke hjemmel i planutkastet. Et lærebokmanus for norsk i videregående skole uten Ibsen ville, konfrontert med planformuleringene, aldri ha kommet lenger enn til forlagsredaktørens skrivebord. Denne debatten bør vi nå ha lagt bak oss. I stedet bør vi vende oppmerksomheten mot andre sider ved høringsutkastet som det er viktig å få satt under debatt. I jubileumsåret 2005 er vi i stand til å se hvordan norskfaget har fungert i det som gjerne blir kalt nasjonsbyggingsprosessen i landet vårt. I norsktimene skulle barn og unge igjen og igjen se landet Norge bli konstruert og bygd foran øynene sine. Dette var en helt legitim strategi for det unge Norge, men det ga oss samtidig et norskfag som framfor alt var repeterende. Her var den gode saken simpelthen så god at den ikke kunne fremmes ofte nok.