«Det er enkelte mennesker som er store fordi de er representanter for sin egen tids virkelighet og avspeiler denne slik den er. Et slikt menneske var Voltaire, om hvem det i et epigram er sagt at han uttrykte enhvers tanker bedre enn noen. Men det finnes andre mennesker som er store fordi de legemliggjør sin egen tids mulighet og magisk avspeiler fremtiden. De uttrykker de tanker som vil være alle manns eie to eller tre århundrer senere. Et slikt menneske var Descartes.»Slik har Thomas Huxley skildra den franske filosofen René Descartes (1596-1650), som i perioden 1629 til 1649 skreiv nokre av dei viktigaste tekstane filosofihistoria kan oppdrive: «Avhandling om metoden», «Geometri», «Meditasjoner» og «Filosofiens prinsipper».Det historiske bakteppet for Descartes var dei nye oppdagingane i naturvitskapen. Utviklinga av fysikken på 1500- og 1600-talet, med Isac Newton som sin fremste mann, hadde klart å forklare mange av hendingane i den naturlege verda ved hjelp av nokre få og forholdsvis enkle naturlover i matematisk form. No ville filosofane prøve det same.