Vi har nylig vært gjennom det som kalles «den stille uke». Det var absolutt merkbart på morgennyhetene fra NRK mandag 21. mars: Brann i en strømboks på Skøyen stasjon, et kioskran i Oslo, mindre kø enn normalt på innfartsveiene til de største byene og endelig en kort epistel om at president Bush hadde avbrutt påskeferien for å signere en hastelov om fortsatt påbud om intravenøs tvangsfôring av hjernedøde personer i USA. Det var stort sett alt, men med ett viktig unntak. Nemlig at mannen i tenkeboksen så smått har begynt å røre på seg. På ei dårlig telefonlinje, antagelig direkte inne fra tenkeboksen, kom statsminister Kjell Mgane Bondevik med følgende oppsiktsvekkende spådom: «Jeg tror vi går mot en ny EU-avstemning. Det har skjedd så mye i Europa siden vi sist sa vår mening i 94. Men det har ingen hast, vi har nok av tid å ta av.»Jeg kvakk til; dette var liksom noe av en helt andre dimensjoner enn den brannherjede strømboksen på Skøyen stasjon. For statsministeren hadde mer å si til oss nyhetshungrige morgenfugler:«Jeg er fortsatt i tenkeboksen, men jeg kommer etter hvert til å si meire.»Det er ikke bare spøk for en lekmann å få slikt servert en tidlig mandagsmorgen i den stille uka. I alle fall var det umulig å fordøye dette på strak arm. Derfor har jeg nå krøpet inn i min boks for å tenke. Jeg kan sjølsagt ikke si noe om hva mine endelige konklusjoner blir når jeg omsider kommer ut, men jeg arbeider med to hypoteser om hva statsministeren egentlig sa. Det kan ha vært så enkelt som at dette var et forsiktig tilsvar til Erna Solbergs ønske om en EU-søknad innen 2007. Men det kan også hende at gutten i boksen nå har tvilt seg i retning av at tida som statsminister går mot slutten. Da kan det være kjekt å ha en retrett sammen med gutta boys i Brussel, muligens som kommissær, eller endog kanskje kommisjonspresident? Ramler han snart ut av boksen som nyfrelst ja-mann? «Bevare meg vel, jeg er nødt for å tenke meire.»