Etter en måned på den franske landsbygda er jeg norskere enn noen gang. Ikke slik å forstå at jeg rusler rundt i treningsdrakta med en sixpack i posen og et tungt rosa skjær i huden. Nei da, jeg gjør alle de riktige tingene og tusler i vei fra bakeren med en baguette under armen og ser så lokal ut som jeg bare kan. Ja, jeg vurderer faktisk å kjøpe meg en sånn kjekk liten sixpence og henge litt lokalt henslengt nede på torget, der andre menn med hodeplagg som ikke lenger er haute couture myser over boulekulene sine. Problemet er bare at man ute på reise får sin nasjonale identitet påtrengende nært inn på livet. Den personligheten jeg har brukt et liv på gjøre til meg er med ett redusert til det mitt nye røde pass kan fortelle om meg. Jeg er Le norvégien. Dette innebærer at jeg automatisk blir tillagt visse egenskaper og holdninger som faller sammen med hva mine midlertidige naboer måtte ha av fordommer om en nordmann på tur. Så, hvem er jeg? Vel, for det første er jeg steinrik. Ikke bare sitter jeg på ræva og pumper opp olje hele dagen, men jeg tjener mye penger for lite jobbing og får penger av staten hvis jeg ikke gidder, eller føler det minste ubehag. Dette kan jeg til nøds leve med, selv om det har ført til at jeg kler meg mer og mer som tiggerne i området for å slippe unna. Verre var det da landsbyidioten gjorde meg til sin nærmeste venn allerede på togstasjonen. Så fort han skjønte hvor jeg kom fra, konstaterte han lykkelig; «Kjære venn av Israel!», og tok meg med hjem for å vise frem Sharon-plakatene på veggen. I slike situasjoner brenner passet på innerlomma, og kun et ikkeeksisterende fransk ordforråd sikret en diplomatisk løsning. Alt dette er vel ikke mer enn man bør regne med, hvis ikke det var for den grusomme skjebnen som i størst grad utfordrer en hver nordmann med medfødt polfarerinstinkt. Det finnes andre nordmenn her også! Så lenge man lever i den tro at man er El Gringo lar man det meste passere, men hvis man bare utgjør en bakstreversk del av en gruppe man i tillegg ikke har lyst til å bli identifisert med, våkner det litt komiske norske behovet for å være oppdager og ikke turist. Slik oppstår typiske norske situasjoner der man senker stemmen fordi man mistenker nabobordet på kafeen for å være befolket av landsmenn. Eller når jeg som pappapermere flest går tur med barnevogn og ser en landsmann i samme situasjon komme mot meg. Vi vet begge hvilken farge den andre har på passet, men mumler et svært fransk «bonjour» idet vi passerer hverandre, slik vi selvfølgelig regner med at de lokale landsbybeboerne gjør.