Maktutredningens femårige arbeid resulterte i mer enn femti bøker, 75 rapporter og et enda større antall artikler. Blant myriader av konklusjoner var det én som slo klarere igjennom enn andre. «Folkestyret forvitrer» sto det å lese i sluttboken. Kanskje er det allitterasjonens poetiske krydder som gir konklusjonen dens gjennomslagskraft? Eller kanskje er det rett og slett det at den treffer en felles erfaring i folkets møte med makten og demokratiet? Nå har statsministerens kontor svart på utredningens utfordringer, og folket blir beroliget. Den nåværende statsminister har lang fartstid i politikken, hvilket gir ham, som han selv sier, et personlig grunnlag for å korrigere Maktutredningen forskningsbaserte og bredt funderte konklusjoner (Aftenposten, 5. mars 2005). Statsministeren forsikrer: Demokratiet i Norge lever i beste velgående.«Folkestyret forvitrer». Det er mye som tyder på at Maktutredningen gikk ut over sitt mandat ved bruk av denne formuleringen. Forvitre er en normativ karakteristikk. Men dette, som St. meld. Nr. 17 minner oss på, var ikke en del av mandatet, for «mandatet for utredningen la ikke opp til at den skulle gi normative vurderinger av utviklingen eller komme med tilrådinger om hva som bør gjøres for å forbedre demokratiets funksjonsmåte». Kanskje er det dette tillitsbruddet som gjør at statsministerens kontor kan tillate seg å underkjenne folkets stemme, slik den er gjengitt i maktutredningen? Blant maktutredningens analyser finner vi spørreundersøkelser. Det kan dermed rapporteres fra folket til styresmaktene at over femti prosent av de spurte mener at vanlige folks meninger er lite reflektert på Stortinget, og spesielt er tilliten til de politiske partiene lav. 82 prosent stoler ikke på at partiene har tenkt å holde sine løfter. Den lave tilliten er likt fordelt i forhold til utdanningsnivå, kjønn og alder. En tillitskrise, kunne man tenke om dette. For i de representative demokratier utgår jo makten fra folket, selv om folket ikke direkte deltar i beslutningsprosessene. Det skulle dermed være en slags autoritet i folkets stemme, de ganger det kommer til orde. Men noe er skjedd, for dette folkets stemme er fratatt autoritet i Stortingsmeldingens svar på disse tallene. I stedet for å imøtegå den manglende tilliten, trekkes det inn en rekke tall fra andre land. Andre undersøkelser, sier statsministerens kontor, konkluderer med at dette er en generell trend, og da scorer i grunn ikke Norge så dårlig likevel. Nei, Norge er faktisk helt i tet hva angår demokratisk tilfredshet. Dessuten, poengteres det, så stiger og synker velgernes tillit med ulike begivenheter som oljepriser, kronekurser og rentenivå. Til sist: Å tolke folkets utsagn er vanskelig fordi folk er tilbøyelig til å uttale seg i pakt med en politisk korrekt mistillit. (St.meld. nr. 17, 2.4.1) 16- og 1700-tallets opplysningsfilosofer ville ha nikket gjenkjennende til den paternalistiske tonen, men kanskje latt seg forundre en smule om de fikk vite at uttalelsen var falt fra den politiske ledelsen i et representativt demokrati. Selv var de plassert i en omformingstid der herskerens makt, kongens i datidens styreformer, ikke lenger kunne hevde å ha sitt mandat direkte fra Gud. Styreformenes legitimitetsgrunnlag var i endring, og opplysningsfilosofene førte debatter som bidro til denne endringen. En av de viktigste var engelskmannen John Locke, og hans svar til fortidens paternalistiske styringsideologi var nettopp det som ga opphav til revolusjonstidens omveltninger i Europa og Den nye verden. I polemikk mot filosofer som forsvarte en eneveldig kongemakt i paternalistiske vendinger, hevdet Locke at et slikt forsvar baserte seg på en oppfatning av at enkeltes moral står over andres. Men alle mennesker er født frie, sa Locke, og de er født like. Videre har alle mennesker del i den menneskelige fornuft, og derfor kan ikke kongen påberope seg å spille en paternalistisk rolle. Locke snakket om folket. Han snakket om at kongens makt utgikk fra folket, ikke fra Gud. Locke snakket også om representasjon, og om ansvarlighet. Når alle er født frie og like og med et potensiale for menneskelig fornuft, skal deres meninger ikke overprøves av deres representanter, men hele tiden tas hensyn til. Ja, det er radikalt, men velkjent. Også maktutredningen snakker om ansvarlighet, om regjeringskabalers bortforhandlinger av velgernes stemmer. Også statsministeren snakker om «grunnleggende verdier» som frihet og likhet. Noen er visst likevel likere enn andre, også i liberalismens styringsideologi, for det å behandle folkets stemme som et utslag av politisk korrekthet og a-politiske reaksjoner på rentekursen er å frata dem sin andel i fornuften, i sannhet et brudd på grunnleggende verdier som vårt representative demokrati bygger på. Det er kanskje derfor meldingen velger å trekke frem Danmarks mer tilfredse maktutredning fremfor den svenske. I Sverige er folkets og forskernes røst blitt hørt. Maktutredningen har der avstedkommet en bred debatt om demokratiet, med et erkjent forbedringspotensial. Men så har kanskje de svenske styringsmaktene vært mer opptatt av demokratiet som sådan, og ikke de til enhver tid sittende regjeringsmedlemmers personlige erfaringer fra maktens tinder? Mona Ringvej er historiker