I en avkrok av Europa, nærmere bestemt Hellas, har folkets erfaringer med USA gitt seg et tydelig nedslag i språket. Den amerikanske presidenten omtales mer eller mindre konsekvent som «Planetherskeren», uten nærmere spesifisering. Republikanske som demokratiske presidenter bærer det samme navnet. Årsaken er USAs sterke rolle i landets til dels blodige historie. USAs posisjon som den eneste gjenværende superstat etter den kalde krigen avtegner seg stadig klarere som et imperialistisk prosjekt også for de av landene i verden som ikke i samme grad har følt supermakten på kroppen. Verden måper og protesterer, først og fremst mot krigføringen i Irak. «Den nye imperialismen» av David Harvey, professor i antropologi ved City University of New York, er et forsøk på å forklare USAs nye handlingsmåte. Ved historisk-geografiske analyser gir han en tolkning av den alenegangen USA nå har lagt for dagen. Svaret er at USA er i ferd med å mer åpent agere som imperiestat. Noe som på den ene siden kan være et tegn på statens styrke, men, som Harvey skisserer, kanskje er det nettopp det motsatte. Det er en plassering i tid og rom som gjør denne marxistisk funderte analysen verdt å lese. Harvey minner leseren om den historien vi kjenner, men lett glemmer i rekken av dagsaktuelle hendelser. Harvey tilbyr en analyse av hvordan imperier vokser og forsvinner, med da spesielt imperier der den territorielle og den kapitalistiske makten opererer i tospann. Vi skal altså ikke tilbake til Romerrikets vekst og fall for å fortolke USA inn i en historisk ramme, men mer nærliggende erfaringer, Storbritannias imperium, for eksempel. Et viktig analytisk poeng i Harveys bok er samspillet mellom den territorielle og den kapitalistiske makten. De to er ikke ett og det samme, og her vises noe av styrken ved boken, slik at den ikke fremstår som en konspiratorisk fortolkning av USAs whereabouts. Det er jo det med konspirasjonsteorier at de er så ukledelig for dem som fører dem frem, om de er treffende eller ikke. Harvey unngår denne retorikken, og i et mer avbalansert språk klarer han å tilføre velkjente argumenter analytisk ettertenksomhet. Kanskje skal også oversetteren få sin del av æren for dette. Den kapitalistiske maktlogikken drives av kapitalakkumulasjonens grenseløse prosess, en prosess som fører til at den alltid må ekspandere, i tid eller rom. Det er det siste som er kapitalismens drivkraft, for her gir den økonomiske profitten seg raskest utslag. Å akkumulere kapital i tid, for eksempel investering i langsiktige goder som velferd eller forskning, gjør seg ikke på børs. Ergo akkumulerer den kapitalistiske maktlogikken helst i rom. Når potensialet for akkumulasjon er tatt ut innenfor ett geografisk område, må den ekspandere. Enten ved intern utbytting, eller ved geografisk spredning. Da Storbritannia ikke kunne intensivere sin interne utbytting på 1800-tallet på grunn av indre protester, lå imperiets muligheter laglig til for geografisk ekspansjon. Den samme logikken ser vi i WTO og Verdensbankens program overfor den tredje verden. Utbyttingen av den tredje verden på denne måten er ikke noe Harvey har oppdaget. Det han gjør er imidlertid å påpeke at denne kapitalistiske maktlogikken bærer i seg sin egen undergang når den støter mot begrensninger i tid og rom. Den er en boble. Slik møtte det britiske imperiet sin slutt, og spørsmålet er nå hva som vil skje med USA og verden. Det er tre konklusjoner eller scenarier som spesielt utledes av denne sammenlikningen. Ett er selvsagt, men kommer klarest frem når historiske perspektiver trekkes inn; imperier varer ikke evig. Et annet scenario er dette at oljen i Midtøsten selvsagt er årsaken til at USA har valgt et risikoprosjekt av såpass foruroligende dimensjoner. For å bevare sin hegemoniske posisjon er det helt nødvendig med kontroll over dette drivstoffet i verdensøkonomien. Det tredje scenariet er usikkerheten ved det hele. USAs harakiriprosjekt i Irak kan ha noe desperat over seg, og ingen hegemonisk makt er absolutt. Når samspillet mellom den kapitalistiske og den territorielle maktlogikken er innfløkt og ikke opererer med evig harmonisk tospann gis det rom for tilfeldigheter, det uventede. Harvey hevder ikke å kjenne fremtiden. Likevel er det forholdsvis dystre perspektiver som strekes opp. Flere ganger trekkes paralleller til mellomkrigstidens forhold mellom økonomi og politikk, og flere ganger minnes vi om en historisk sannhet uten mange modifikasjoner; maktspill kan ende med katastrofe når ressursene blir knappe. Og oljeressursene er nettopp det. Det er liten tvil om at Harveys bok er viktig. Mange ting her er velkjente, kanskje til og med forterpet. Likevel er det historisk-geografiske perspektivet foruroligende på en merkelig stillfaren måte. Kanskje aller mest fordi Harvey avslutter boken med følgende nedslående budskap til alle verdens protestbevegelser; det finnes ingenting annet å gjøre enn å håpe på USAs egen selvkritikk. Ren antiamerikanisme er altså ikke noen farbar vei, for USAs kritiske røster trenger all den støtte de kan få. Jeg vil likevel tro at Harveys analyse kan gi næring til de mer aksjonistisk anlagte verdensborgere, fordi den tilbyr en avdempet, men skarp analyse av verdens maktforhold.