Da jeg var tolv år, var jeg for første gang i Nasjonalgalleriet. Jeg gikk alene, og min far hadde sagt jeg skulle gå og se på et bilde av I.C. Dahl som het «Ved Stalheim». Og jeg følte meg tapper og betydningsfull, idet jeg gikk rett opp den enorme trappen til annen etasje. Min far hadde forklart meg akkurat hvor bildet hang. Det var bare å gå inn i rommet til høyre når jeg hadde kommet opp trappen, hadde han sagt. Og der hang det. Et kjempemessig, mørkt bilde med regnbue over fjellene og en uendelighet av små ting nedenfor. Små kuer og geiter på gressbakker i dalsøkkene, trær malt i minste detalj, veier med mennesker på, en vei hit, en annen dit – overalt var det liv, men uten at alle de menneskene som var på bildet kunne se hverandre. For det var så svært det hele. Det var bare jeg som sto der, som kunne se alt. Det var laget slik, dette bildet. Det var laget slik at jeg nesten skjønte hvordan det måtte ha vært å være Gud. Den gang han skapte alt. Jeg ble stående og stirre inn i bildet. Det var et gisp av et øyeblikk. Helt konkret: Det tok nesten pusten fra meg. Så vendte jeg meg 180 grader rundt. Her var et annet bilde av I.C. Dahl. Det var uten regnbue, men dermed kom selve fjellene mer frem. Jeg stirret på det i minst ti minutter. Helt stille. Slik at jeg klarte å puste igjen.