Marvin er utkjørt, stakkar. Med øyne rødere enn avisas formålsparagraf. Håret er litt villere enn vanlig – selv om vi snakker om en gammal softrocker fra de trønderske fjorder, godt innenfor Torstein Flakne-radiusen. Marvin har hatt en tøff helg. Han har hatt eneansvaret for to små jenter, men er altfor dannet til å sutre over slikt. Han presses dog til en liten innrømmelse: Storveitja prater ustanselig! Og minner undertegnede – Weidemann – på det slitsomme faktum at min jabbende treåring bare vil komme til å jabbe mer og mer som han vokser til. Marvins storveitj er fire og holder det gående hele dagen lang. Og min gutt – som i helga ble truet med fratatt lørdagsgodt hvis han ikke tok en bitteliten pause i ordgyteriet – vil altså, ifølge trøtt-Marvin, bare øke pratefrekvensen jamt og trutt i flere år framover. Og det er på en måte glimrende det – man vil jo gjerne ha pratsomme, utadvendte og velartikulerte barn – og jo: barnejabb er langt å foretrekke foran alt dette maset som preger den såkalte offentligheten. Som Nils Christie sa det i det legendariske radioshowet Pravda som tidlig på 2000-tallet for en stakket stund revitaliserte radio-Norge (vel, potensialet var der!): Det er så mye schkvaaalder, der ute. Så altfor mye schkvaaalder.