Dissens er demokratiets kjerne. Et demokratisk samfunn er avhengig av å fostre nei-sigere i sine rekker. Dette fordrer mer enn å sikre uenighetens kår ved å institusjonalisere muligheten for opposisjon til den etablerte makten, slik parlamentarismen og den frie offentligheten skal bidra til. Dissentere er individer, ikke institusjoner. Sosiologen Emile Durkheim forestilte seg samfunnet som et moralsk fellesskap. Individene utvikler de nødvendige moralske evner og perspektiver i kraft av å være medlem av fellesskapet. Gjennom oppdragelse og sosial integrasjon frembringer samfunnet, forstått som kollektiv samvittighet og normfastsettende instans, moralske individer. Durkheim har rett i at det som skal til for å treffe moralsk valg, ikke er noe den enkelte kan suge av eget bryst. Standardene å orientere seg etter, ja selve distinksjonen mellom rett og galt, må foreskrives av noe over-individuelt, et felles rammeverk som hver og en lærer seg å forholde seg til. Haken ved en slik «kommunitaristisk» modell er imidlertid at et «nei» fra individets side vil fremstå som et avvik fra det sosialt forventede og foreskrevne – og dermed som uønsket. Omgivelsenes svar består i å straffe eller stigmatisere den som bryter ut av folden og står for noe annet, noe eget; som sågar påstår at det dissenterende syn, den enes mot de manges, er det moralsk overlegne. Sokrates satte som kjent det å være i harmoni med seg selv høyere enn å være i samsvar med resten av verden. Den øverste autoritet var en stemme (daimon) i hans indre, en instans i hans indre samtale med seg selv, til forskjell fra en utenfrakommende standard av sosialt opphav som det gjelder å gjøre til sin egen (Durkheim). I nyere tid har Nietzsche gitt skikkelse til en slik individualistisk moral i begrepet om «herremoral», skarpt atskilt fra «slavemoralen» som er de svake sjelers og de underlegne, engstelige, misunnelige eksistensers moral, i vår tid – og med kristendommens hjelp – opphøyet til en universalistisk, medlidenhetsbasert moral. Tankefiguren som her er i spill, er velkjent fra mange sammenhenger. Det er den uredde, selvsikre og livskraftige ene som forakter massen, det vil si ansamlingen av alle dem som er for svake til noensinne å stå for, fremvise og realisere noe genuint eget, altså en individualitet som tar form av villet og stolt annerledeshet vis-a-vis det sosialt foreskrevne, middelmådigheten og det ordinære, det som forminsker mennesket og saboterer alt det kunne være, ifølge Nietzsches analyse. Enerens forakt for massen eksisterer imidlertid side om side med massens forakt for eneren. Individet som bryter med det oppfordrede og godtatte, som opponerer med standarden for rett og galt såvel som normalt og unormalt, er ifølge Nietzsche dømt til forakt fordi han – det er angivelig som regel en han – stiller opp et ubehagets speil for alle dem som skjelver ved tanken på selv å stå frem som noe annerledes og eget. Forakten som nærer forfølgelsen og straffen er psykologisk sett en avvikelsesmanøver for å tilsløre en underliggende frykt kombinert med misunnelse. Vil jeg dermed ha sagt at det er noe umulig ved tanken om at et samfunn skal ha som oppgave å fostre individer av et slikt kaliber at de vil være i stand til å negere – kritisere, kullkaste – dette samfunnet? Det forblir sant at et demokrati skiller seg fra andre regimeformer ved å muliggjøre, sågar oppfordre til, individets evner og sjanser til å artikulere dissens. Negasjonens systematiske, tilrettelagte mulighet er demokratiets eksistensberettigelse og nettopp ikke en trussel. Dersom kritikere av den etablerte makten fremstilles av denne som trusler mot, ja som uforenlige med, det som kjennetegner og sikrer et demokratisk samfunn – da røper denne makten det motsatte, nemlig at den nå er å regne som demokratisk kun i navnet, ikke i gavnet. Det er der vi er. Etter 11. september 2001 har verdens selverklærte ledende demokratier benyttet terrorismen som en brekkstang for å innføre en stadig tettere og mer repressiv overvåkning av sine borgere – i frihetens og demokratiets hellige navn. De siste par års hastig innførte terrorlover i USA og England gjør det legitimt for staten å kontrollere hvorvidt en person leser (kjøper, låner, distribuerer) «mistenkelig» litteratur, betegnet som «upatriotisk»; samtidig som staten gjør det til en forbudt handling å oppfordre til eller delta i demonstrasjoner med et myndighets- og systemkritisk budskap – like ned til utdelingen av McDonalds-kritiske løpesedler foran en av kjedens tusenvis av restauranter. At et samfunn, også et erklært liberalt sådant, oppdrar folk til lydighet, er neppe skjellsettende. Vi trengte ikke 11.september for å vite det. Sosiologen Zygmunt Bauman tok konsekvensen da han i sin berømte bok om moderniteten og Holocaust endte med å oppfordre individet til å motsette seg samfunnets sosialisering. Bauman snur Durkheim på hodet; det avvikende enkeltindividet er moralens, ansvarets og empatiens skjøre kilde, samfunnet derimot en (over)makt oppsatt på å kvele ethvert utslag av slik egenrådighet, slik levd autonomi, hos sine medlemmer. Bauman har sett noe viktig, men går straks i flere fallgruber. Individet er dissensens stemme i verden, i kraft av evnen til å si nei der alle andre sier ja, skjønt ofte uten å tenke, uten å spørre og tvile, uten å bry seg om konsekvensene og hvem de berørte er. Men nei'et kan ikke bare være en negasjon av det omgivelsene forventer og loven påbyr. Uten appell til gyldighet, uten klangbunn hos andre, i deres fornuft såvel som sensitivitet, er det alenestående individets nei kun et slag i luften – en heroisk gest med høy eksistensfilosofisk score, men akk så avmektig i lys av tingenes forløp i den store verden. Nei'et trenger et sosialt og kulturelt jordsmonn å hente næring fra, samt appellen til mulige allierte. Da moderniserings- eller mer presist privatiseringsminister Morten Meyer nylig ga sitt bidrag til debatten ved å anbefale at «ansatte alltid bør gå tjenestevei», formulerte han problemet, snarere enn å gi løsningen. Få (om noen) sjefer ønsker ulydige eller protesterende ansatte; tendensen er fløyteblåsing gjøres stadig vanskeligere fra kommersielle bedrifters, statlige etaters og lovgivende myndigheters side. De gjør så godt de kan, med paragrafene og de psykologiske maktmetodene i hånd, for å varsle om at varsling vil bli slått hardt ned på. I USA tales det om mangel på patriotisme, i Norge om illojalitet. Hvorfor protesterer ikke flere av dem som daglig er vitne til, eller selv direkte deltar i, etisk og menneskelig tvilsomme praksiser – det være seg i inntjeningens eller effektiviseringens navn? Noen protesterer, og blir syke av det, til slutt oppsagt eller omplassert; vedkommende person er da problemet, ikke saken protesten handler om. Andre protesterer ikke, og blir syke eller mister selvrespekten av at de ikke gjør det. Isfjellet under den synlige toppen er enormt – og voksende.