Den amerikanske økonomen Paul Krugman har siden rett før jul kjørt en nådeløs kampanje i avisa New York Times mot Bush-administrasjonens forsøk på å privatisere USAs store pensjonsfond. Krugman lister opp det ene økonomiske argumentet etter det andre, men understreker samtidig at prosessen vi nå ser har en underliggende historisk og politisk dimensjon. Det er revansj de ny-konservative er ute etter. I det republikanske partiet finnes det en fløy som aldri har kommet over de velferdsreformene som ble innført av Franklin D. Roosevelt på 1930-tallet. Nå vil de bruke sin dominerende politiske makt til å feie vekk alle rester amerikanske velferdsstaten. Kampen om den norske arbeidsmiljøloven har liknende perspektiver. Arbeidsmiljøloven fra 1977 ruver som den mest sosialdemokratiske av alle sosiale reformer som er gjennomført i etterkrigstiden. Deler av det norske borgerskapet er smertelig klar over dette. Og i vår tids globaliserte kapitalisme blir de stadig oftere minnet på det. Det er derfor de drømmer om å gravlegge den. Forskjellen fra USA er at den politiske situasjonen i Norge er mer kompleks. Borgerskapet må gå mer forsiktig frem. I forslaget som nylig ble lagt frem av Bondevik-regjeringen er mange vesentlige endringer godt pakket inn. Den underliggende er imidlertid det samme som i USA: Frykten – og forakten – for kollektivet.