Statssekretær Yngve Slettholm forsøker i et debattinnlegg i Klassekampen 9. mars å forsvare regjeringens forslag til endringer i åndsverkloven. Han mener det er å rette baker for smed når regjeringen kritiseres for å følge opp EØS-avtalen. Hvis regjeringen er baker og EU smed, hvilken ugjerning er begått? Slettholm hevder at han representerer den mest forbrukervennlige regjeringen i Europa. Den norske stat har nemlig påtatt seg å utbetale en kompensasjon som sikrer at vi også i en digital tidsalder kan ta kopier til privat bruk. Det er prisverdig at staten påtar seg denne administrative oppgaven. Vi skal imidlertid ikke glemme at opphavsrettighetshaverne øker sin inntekt på skattebetalernes bekostning, fordi politikerne applauderer at tidligere akseptabel bruk nå stemples som misbruk. Parallelt med dette lovbeskyttes de tekniske sperrene, som har til hensikt å hindre nettopp kopiering. Vi har derfor grunn til å frykte en fremtid der opphavsrettighetshaverne får både i pose og sekk, mens vi som forbrukere må betale stadig mer for stadig mindre. Det er ubeskjedent av en regjering å påberope seg forbrukervennlighet, når den i stedet for å bruke skattebetalernes kroner til vedlikehold av offentlige skoler og folkebibliotek, utbetaler «kompensasjon» til kommersielle aktører som i samme åndedrag gis fullmakt til å innskrenke etablerte forbrukerrettigheter. Den nye informasjonsteknologien gjør det mulig å lage gode kopier, og digitalt innhold kan lett gjøres tilgjengelig for alle. De marginale kostnadene forbundet med dette beløper seg nærmest til null. Innhold distribuert over internett er et kollektivt gode, som verken ekskluderer eller rivaliserer. Dette gleder ikke bare musikkelskere, men alle som er opptatt av informasjonsfrihet, ytringsfrihet, kunnskapsdeling, nyskaping og demokratiutvikling. Det er imidlertid sjelden teknologien hylles for at den ivaretar verdier som dette. Vi bombarderes i stedet med trusselbilder, der kreative kropper atter går omkring og sulter i Kristiania. Det er imidlertid verdt å merke seg at denne retorikken sjelden brukes av de kreative selv. Den bør derfor granskes som tvilsom. Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der industrien har flyttet sørover. Vestens pengesterke søker derfor til nye markeder. Innholdsindustrien har lenge forsøkt å utvikle systemer for mikrobetalinger på internett. Nå får den en gavepakke av politikerne, der sistnevnte ikke bare oppfordrer til konstruksjon av tekniske sperrer og digital tilgangskontroll, men verner disse ved lov. På denne måten kvitter man seg med den nye teknologiens kollektive egenskaper. Hensikten er klar; man tilrettelegger et nytt varemarked. Lovendringen er derfor i praksis en form for deregulering og politisk tilbaketrekking, og som sådan i tråd med generell samfunnsutvikling. For å oppnå samfunnsøkonomisk effektivitet innenfor et markedsøkonomisk system, må imidlertid markedskreftene fungere. Forutsetningen er fravær av imperfeksjoner, som monopol, eksterne virkninger og imperfekt informasjon. Dessverre svikter nevnte marked på samtlige punkter. Lovendringen er derfor ensidig til selgers fordel. Den nye åndsverkloven er ingen kulturlov. EU-direktivet er en handelsavtale, som forsterker ubalansen i et allerede imperfekt marked. Forbrukernes protester gjelder nok derfor ikke om det skal betales for tilgang til digitale åndsverk. Spørsmålene er heller; hva er varen, hvem er selger og hvordan fastsettes prisen. Anita Sandberg er masterstudent, Bibliotek- og informasjonsvitenskap, Høgskolen i Oslo