De marsjerer i takt, med det norske flagget på skulderen. Soldatene tramper støvlene mot bakken, fører høyrearmen mot mannen foran, og de er tjue år gamle, kanskje tjueen, tjueto. Men alderen hviskes ut, ansiktene forsvinner i de innlærte bevegelsene som danner rekker og roder, på langs og på tvers. Det er troppen, ikke soldatene, som marsjerer, og på kommando gjør de holdt, avdelingen dirrer i rett, før de går to og to opp kirketrappa, tar av den emeralgrønne bereten, tråkker over dørstokken og inn den tunge tredøra. Jens Christian Lange sniker seg ut av rekka ved inngangen. Raskt huker han seg ned bak julegrana i forværelset og venter til hans egen tropp har passert. Den innerste døra er ulåst, han åpner den, lydløst, akkurat så den lange hengslete kroppen får presset seg inn dørsprekken, og lukker fort igjen. Rommet der han befinner seg har vegger av grov stein og innestengt luft. Skrått lys faller inn fra en luke ved taket. Vindeltrappa i den ene enden leder opp mot galleriet, han lister seg over gulvet og løper opp steintrappene. Krumbøyd smyger han seg forbi kirkeorgelet, fram mot rekkverket. Gjennom de smale sprekkene kan han se hele salen, makkerne, kollegene. Soldatene strømmer inn og farger langsomt kirkerommet grønt. Vernepliktssoldatene er allerede på plass. Fra orgelet strømmer et julepreludium og fyller kirkerommet med toner som blander seg med summingen av skritt og lave stemmer når de sist ankomne – eldre og kledd i andre uniformer – tar plass.