Det er ingen hemmelighet at Jens Bjørneboe skrev romaner. Det er heller ingen hemmelighet hvordan han skrev romaner. Han begynte med å pønske ut den første og den siste setningen. Var først det gjort, ga resten av romanen seg mer eller mindre av seg selv. Da løsnet det. Da kunne han skrive ut alt det innimellom. Debutromanen, «Før hanen galer», lyder som følger: «Hele tiden tenkte jeg på historien med rotten. (…) Først i kjellertrappen merket de hvor tung han var.» Det fortsetter med Jonas: «Det de skrev om Jonas i avisen, var bare dette: Åtteåring savnet i fire døgn. (…) Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette igang mange ting ute i verden.»«Under en hårdere himmel» er mer malende: «I klart vær begynner vesthimmelen å gløde allerede ved tretiden om eftermiddagen på denne tid av året: solen er rød og mørk, den kaster blågrønne skygger på sneen, og er aldeles uten varme. (…) Ja, dette var vår ungdom.»Et stemningsskifte varsles i «Den onde hyrde»: «Det var før byen våknet. (…) Av og til glimtet det til av angst i ham.» Men nostalgien hadde ikke sluppet ham. «Frihetens øyeblikk» lyder: «I min nu flereårige stilling som rettstjener har jeg ikke kunnet unngå å få et visst overblikk over livet. (…) Lykkelig den som har et værelse.» «Uten en tråd» skiller seg selvsagt ut: «Du skal komme til å gjøre det som en engel, før du er fylt nitten!, sa doktor Peterson og bøyet seg over meg. (…) På veggen henger pessaret mitt i et lyseblått silkebånd …» Og i Kruttårnet, der kokes alt i hop: «I dag morges har institusjonens katt tisset på finansministeren. (…) Det drakk lenge, og jeg tenkte på en gutt i Afrika og en pike på Sicilia.»