Naboer (Norge/Danmark/Sverige 2005)Regi & manus: Pål SletauneFoto: John Andreas AndersenMusikk: Simon BoswellMed: Kristoffer Joner, Anna Bache-Wiig, Cecilie Mosli, Julia Schacht og Michael Nyqvist1 t. 17 min.5 stjernerSelvlærte Pål Sletaune utmerket seg allerede med sin første spillefilm «Budbringeren» i 1997, da han sammen med forfatteren Jonny Halberg skapte et deprimert fiksjonsunivers med en helt særegen stil, ulikt det vi før hadde sett fra Filmnorge. Den noe mindre vellykkede, men likevel spenstige «Amatørene» fra 2000 etablerte kontinuitet med skuespillerensemblet, Halberg som medforfatter og den samme, dystre stilen. På et seminar om filmstil i fjor høst uttalte Sletaune at han ønsket å bryte linja fra de to første filmene sine, og det har han virkelig klart med «Naboer», som eksploderer midt i ansiktet ditt som en liten bombe.«Naboer» er på mange måter en hyllest til filmhistorien, selv om den også fungerer som et selvstendig kunstverk. Roman Polanskis forstyrra, psykologiske symbolthrillere «Repulsion» (1965) og «Leieboeren» (1976) ligger i bunnen, men Sletaune gjengir også allusjoner til Dario Argentos manipulerende musikkbruk i «Suspiria» (1977, musikk av Goblins) og destruktiviteten vi har vært vitne til i bølgen av fransk film som skildrer seksuell vold; som Gaspar Noés «Alene mot alt» (1997) og Claire Denis' «Trouble every day» (2001). Når dette kokes sammen vil nødvendigvis kontroverser oppstå, og det vil det garantert gjøre rundt "Naboer", som åpent berører masochisme og i det skjulte hinter til nekrofili.«Naboer» er problematisk, og spesielt én scene krysser grensen mellom sex og vold, nytelse og smerte, så tydelig at enhver kan reagere. Men filmen er laget med både hjerte og hjerne, og nettopp derfor er den ikke spekulativ. Filmen vil virke skremmende på de fleste og underholdende på en del seere, sistnevnte på en temmelig morbid og ond måte. Det filmatiske er meget solid håndverk, og det er interessant å se hvordan Sletaune skaper stilmessig variasjon mellom tre sfærer; Johns (Joner) leilighet, naboenes bopel og livet utenfor bygningen, der svært lite av handlingen finner sted. Fotograf John Andreas Andersen behersker håndholdt kamera svært godt, og dette aksentuerer protagonist Johns sinnstilstand. Andersen og Sletaune strør elegant ut hint fra filmens første sekund, til glede for den våkne tilskuer. Simon Boswells musikk er kanskje filmens ypperste prestasjon; sjelden har filmmusikk blitt brukt mer effektivt og suggererende i norsk film. Dette bidrar sterkt til den uhyggelige atmosfæren.