Er det noe filmen «Der Untergang» kan lære oss, så er det at selv de galeste er trygt innenfor det menneskelige. En gaulende, oppfarende og skjelvende Hitler der nede i bunkersen er innimellom også et menneske med empatiske evner og ja, visse nær-sympatiske trekk. Dette har falt enkelte tungt for brystet. «Ondskapens banalitet» er ennå ikke et begrep som har sunket godt og vel inn hos alle; stadig vekk finner mange det opportunt å snakke om den absolutte ondskap. Ikke bare kristenfundamentalister med president Bush i spissen, forresten. Også norske intellektuelle, som allestedsnærværende Berthold Grünfeldt, som insisterer på å karakterisere Hitler som selve «erkespykopaten». Det ulne begrepet «psykopat» er i seg selv svært problematisk, men det lar vi ligge denne gang. Viktigere er det å sette spørsmålstegn ved trangen til å forenkle der man heller burde problematisere. 90-tallet er i den radikale diskursen her til lands desavuert til fulle. Og det er mye riktig i kritikken mot det «postmoderne», selvsagt. Betraktning heller enn handling. Ironi heller enn inderlighet. Slapp «liberalisme» heller enn stillingstagende radikalisme. Men 90-tallets, skal vi si, åndelige klima, var også frigjørende i den forstand at «alt er lov»-tankegangen rev ned murer og gjerder og slik stakk hull på overmodne ballonger. Det grunne 90-tallsmennesket var egentlig svært komplekst og «menneskelig», all den tid tilværelsen aldri lar seg innplassere i trange skjemaer og altomfattende matriser. 90-tallet var et liberalt, fritt og demokratisk tiår som sprengte grenser som tidligere hadde lagt altfor tydelige begrensinger på nettopp det menneskelige; det uoversiktlige, mangetydige. De siste åra har reaksjonen (med liten r!) kommet. Fortellingen er som følger: Det er en ny politisk oppvåkning blant unge mennesker. Motmakt. «Det snudde i Seattle», sies det, og det er heldigvis mye rett i det der. Men oppvåkningen har også en lei pris: Det er igjen mulig å anvende nokså trange kategorier og forestillinger. Individer kan igjen gjøres til rene produkter av strukturene; si meg hvem far din er og jeg vet hvem du er. Forlatte forestillinger gis ny relevans, skjønt «ny» – noen ser sitt snitt til å vinne tilsynelatende tapte saker. Det triste – men kanskje ikke så merkelige – er at ytterpunktene finner hverandre i gleden over at det uoversiktlige blir oversiktlig. Den demokratiske skeptisismes motsats er den udemokatiske overbevisthet. Det er kanskje en nihilistisk erkjennelse her et sted, men det banale poeng er nok likevel riktig: Jo flere overbeviste mennesker, jo mer ufred.