Som ung syntes jeg kvinnesaken var gørr. Vi lærte om den på skolen, og hvordan forfattere på slutten av 1800-tallet tok den opp i sine romaner og skuespill. Men hvorfor skulle kvinner være noen «sak», tenkte jeg. Det var fryktelig sjenerende. Nærmest pinlig. Kvinnesaken burde jo aldri ha vært noen sak. Var det ikke en selvsagt ting at alle var mennesker – både kvinner og menn? En gang i 1960-årene var det en liten strektegning i en rute i Dagbladet med portrett av et kvinnebryst. Under sto følgende tekst: «En kvinnesak». Morsomt? Ja, ha-ha, ha-ha, du godeste min. Mange lo, ja. Det var jo meningen at alle skulle le. Jeg lo ikke. Jeg syntes det var over all måte idiotisk. Og i dag er en latter over slikt blitt politisk ukorrekt. Men menneskene er på mange måter primitive vesener. Mange vil antagelig le av en slik tegning, også i dag. Tross den nye kvinnekampen. Det politisk korrekte er kun et ferniss. Mange sier at likestillingen i dag har gått «for langt». Hvordan en likestilling kan bli for lang er et mysterium. Likestilling er likestilling. Og etter 35 års kamp for kvinners likeberettigelse i samfunnet, er det grunn til å summere:Hvorfor har Norge aldri hatt kvinnelig utenriksminister? Nå har vi drevet på med denne selvstendige nasjonen i 100 år, og kvinner har i alle år engasjert seg og kvalifisert seg i internasjonale spørsmål. Men utenriksministeren må tydeligvis alltid være en mann. Hvorfor har Norge i alle disse årene bare hatt én kvinnelig statsminister? Kvinner har utdannet seg og dyktiggjort seg akademisk og politisk i alle disse årene. Men nei. Bare Gro. Hvorfor har bare åtte kvinner av i alt 99 forfattere fått Nobelprisen i litteratur? Litteraturen er jo nettopp et område der kvinner har gjort seg gjeldende. Men nei. Ingen Nobelpris til Astrid Lindgren, Doris Lessing, Iris Murdoch, Simone de Beauvoir, Ingeborg Bachmann eller Marilyn French – for å nevne noen av de mange som har gjort seg fortjent til den. Og vi kan fortsette: Hvorfor har denne nasjonen som nå feirer 100-årsjubileet for sin selvstendighet og sitt demokrati og konstitusjonelle kongedømme ikke en arveprinsesse som heter Märtha Louise? Hvorfor stiller ikke kvinner til hopprenn i Holmenkollbakken – vårt nasjonalklenodium? Hvorfor har Norge aldri hatt en kvinnelig sentralbanksjef? Hvorfor tjener kvinner fortsatt bare 80 prosent av det menn gjør? Hvorfor eier de så mye mindre av formuen her i landet? Hvorfor gjør kvinner fortsatt det meste av husarbeidet i private hjem? Det eneste fornuftige svar på dette må jo være: Det er fordi menn er mer intelligente, mer kunstnerisk begavede, mer innsiktsfulle og dypsindige; dyktigere, flottere og festligere enn kvinner. Ja, for noen annen grunn kan det vel ikke være – når vi gjør opp status for vårt 100 år gamle demokrati?