Noe ganger er man litt hemmelig misunnelig på dem man ellers kritiserer. På ungdomsskolen for eksempel, elsket vi å snakke stygt om de populære jentene mens vi inni oss ønsket vi var nettopp dem; med gutter på slep, plettfri hud (hvordan klarte de det? Jeg undres fremdeles) og et tonn selvtillit vi ei i dag kan matche. A-jentene ankom skolen på en imaginær rød løper hver eneste dag, alltid smilende, alltid med perfekte klær og svirrende fans rundt seg i hvert friminutt. Vi b-jenter sto og skulte på passende avstand. Nok til å se. Uten å bli sett. Nå står jeg der igjen. Jeg ser på all glamouren, på alle dem som går på røde løpere, som har på seg lekre kjoler, glitter på øynene og svære smil mens de mottar beundrende blikk. Jeg sluker bilder fra lanseringen av nok et nytt moteblad forrige uke, deretter fra Spellemann, og endelig fra Oscar. Jeg ser på kjolene, håret, drinkene, kjærestene. Og jeg skulle ønske jeg var der. Ingen avstand er lenger passende.