«Monopoler gir oss [alltid] dyrere og færre varer enn vi ellers ville fått», skriver Øystein Jørgensen i Klassekampen 1. mars. Han har rett i at teoriboka sier dette. Men boka er feil. Jørgensen mener at Tine – utelukkende i kraft av å være «monopol» – setter for høye priser som tilsvarer en ekstraskatt, fordi monopoler per definisjon gir dyrere og færre varer. Den nyklassiske teorien er basert på at konkurranse fra naturens side er lurt. Dette «resultatet» er imidlertid basert på en selvoppfyllende logikk. I teorien finnes det nemlig en viktig, innebygd forutsetning om at noe annet konkurranse ikke kan være bra. Dette gjøres på følgende måte: Om produksjonen i en bedrift øker over et visst antall produkter, forutsetter teorien faktisk at det for bedriften blir dyrere og dyrere for bedrifter å produsere et produkt; såkalte stordriftsulemper (økende gjennomsnittskostnader). Økonomene sier at det gjerne er tre årsaker til stordriftsulemper: Mangel på kontroll – overvåking av hver arbeidstaker er kostbart, og økt størrelse fører til økte overvåkingskostnader. Fra et visst punkt antas kostnaden ved å overvåke ansatte raskere enn det antall ansatte stiger. Mangel på koordinering – det er vanskelig å koordinere kompliserte produksjonsprosesser, og det kan oppstå ulønnsomme produksjonsstopp. Fra et visst punkt antas kostnadene ved en slik koordinering å vokse raskere enn ekspansjonen av produksjonen. Mangel på samarbeid – i en stor bedrift føler arbeidstakere seg fremmedgjort, at de ikke hører hjemme og at dette kan påvirke deres produktivitet. Fra et visst punkt stiger graden av fremmedgjøring raskere enn antall ansatte. På denne måten blir konkurranse logisk og normativt. Men et sentralt spørsmål blir dermed: Om stordriftsulemper inntrer på et visst punkt, hvorfor trenger vi da en politikk eller en konkurranselov som forteller bedrifter at det er slik? Burde ikke bedriftene skjønne det selv? Hvis størrelse gir mangel på kontroll, mangel på koordinering eller mangel på samarbeid, hvorfor må Jørgensen fortelle bedrifter at «nei, nå må dere ikke bli større fordi da kommer dere i en situasjon med mangel på koordinering?» Eller: «Om dere blir større nå, risikerer dere å komme i en situasjon med manglende kontroll!» Er det en politisk oppgave å fortelle bedrifter dette? Den nyklassiske teorien er skapt for gi ønskede resultater. Med konkurranseteorien som basis undermineres i dag konsepter som venstresiden tradisjonelt har ment var fine, som kollektivt eide Tine, bokbransjeavtalen, Statkraft og kraftmarkedet, landbrukspolitikken, offentlige sykehus og offentlige skoler. Joseph Stiglitz' skriver at «… one cannot ignore the possibility that the survival of the paradigm [nyklassisk konkurranseteori] was partly because the belief in the paradigm and the policy prescriptions that were derived from it, has served certain interests». Vi klarer vel å gjette hvilke interesser teorien har tjent. Thor Egil Braadland er samfunnsgeograf