Langhelg i Paris. Har aldri vært der før og fransken er heller skral. Karakteren på skolen skyldes et klokt innkjøp. Jeg fikk fatt i ei brukt bok der en flittig faen hadde oversatt heile boka for hånd mellom de trykte linjene. Skolens vurdering var «skral uttale, men god forståelse av språket». Dagens jukselapp heter parlør. Men flyet er alt for seint inn til Gardermoen, og min kvinne har tatt med feil pass. Dermed røyk både Petterøes Blå og parløren. Drosjesjåføren i Paris starta umiddelbart forhandlinger om returen – på fransk. Han ville så gjerne hente oss. Håpløse forhandlinger – han trodde bestemt at avtalen var i boks, jeg trodde bestemt ikke det. Svette sjekka vi inn på Hotel Sorbonne ved Latinerkvarteret. Her starta det – studentopprøret i 1968. Vandra så ut i frihetens kafeer og inntok vekselvis kaffe med røyk og røyk med øl. Franskmennene har godt øl – Kronenbourg fra Alsace. Lørdagskvelden skal vi slå oss løs. En koselig restaurant i hjertet av Latinerkvartalet byr på tradisjonelle franske retter. Dagens anbefalte lå litt høgt i pris, dog hadde den et imponerende navn «Choucroute a l'alssacienne». Hva det var? Pølser forsto jeg. Resten ga servitrisen opp å forklare, men slo seg på låret. Akkurat ja, skinke!! Nedturen blei enorm. Inn kom verdens største porsjoner med Sauerkraut und Eisbein dandert med verdens sureste pølser. Min kvinne tok kjøttet fra knokene og sendte pølsene til meg. Her måtte noe gjøres. Skribentenes Gud bor i Paris – bokhandlerne finnes på hvert hjørne. Noen må da ha en motsatt parlør – for franskmenn i Norge? På fjerde forsøk er det bingo – triumferende kan jeg riste av meg nederlaget. Men akk, franskmenn i Norge spør åpenbart ikke etter lekre franske småretter. Sjølsagt var det mange nyttige setninger der, for eksempel «Jeg tror jeg er litt full» og til dagen etter «I dag har jeg litt tømmermenn». Særlig fikk jeg forkjærlighet for setningen: «Unnskyld, men kan De si meg om det er en gammel stavkirke i nærheten som jeg kan besøke.» Jeg foreslo at vi skulle teste ut setningen i køen foran Notre Dame, men min kvinne avslo bestemt. Parløren var til liten hjelp i gourmetenes verden. Den var hendig da vi kjøpte dagsbillett for elvebussen på Seinen. Her skulle vi virkelig se Paris. Men vi kom ikke lenger enn til endestasjonen Eiffeltårnet. Alle gikk av unntatt oss, til og med kapteinen. Mannskapet tok seg heldigvis tid til å fortelle at neste tur gikk i morgen. Moralen i denne historien er: Det er ikke nok å puste inn revolusjonens ånd. Man må også ha parlør før man drar.