Morten A. StrøksnesAutomobil – gjennom Europas bakgård»Kagge 2005393 sider«Så hva kjennetegner den verden det postkommunistiske Øst-Europa er trådt inn i? Ikke «fordismen», fordi den er utidsmessig. Stadig nye grenser for mobilitet er blitt brutt og brytes. Kapital, varer og mennesker med de riktige adgangskort skal gli friksjonsløst, nesten som om verdensrommets fysiske lover blir kallet ned på jorden. Konsernene opptrer som beduinklaner på evig leting etter grønt gress, uten hensyn til landegrenser eller geografiske hindringer. […] I den postindustrielle, nettverksbaserte, informasjonsbaserte, globale økonomien er driften mot å krympe, ja å oppheve tid og rom den blinde utopiske flekk. Mobilitetens og kommunikasjonens ekstatiske evangelium skal presse verdensmaskinen opp mot sin maksimale toppfart.»Morten A. Strøksnes tredje utgivelse på Kagge forlag bekrefter hans posisjon som en fremragende journalist og forfatter. Hans forrige bok, «Snøen som falt i fjor» (2004), var en samling av reportasjer, portretter og kommentarer, årets bok er blant mye annet en reiseskildring fra en biltur som strekker seg fra Latvia, Litauen, videre gjennom Hviterussland, Ukraina, Moldova, Bulgaria, Romania og Tyrkia. Vi får følge Strøksnes og hans kone Rita i deres Ford Scorpio, en bil Strøksnes før avfarten har kjøpt av en «gestikulerende greker i Asker». At bilen er av merket Ford, er av stor betydning, all den tid fordismen – som kjent et nøkkelord både for en bestemt industriell periode og metode – fungerer som et ledemotiv for boka. Det Strøksnes observerer under reisen gjennom det som kalles Europas bakgård, er nettopp hvordan sovjetsystemets fascinasjon for Henry Ford og hans mønsterindustri, nå viser seg i all sin grellhet, som rester etter et menneskeslukende mastodontisk system. Dette er i og for seg ikke absolutt nye innsikter, men forfatteren av «Automobil» synliggjør på en både taktil og teoretisk måte både tiltrekningskraften og det avskyelige ved denne bestemte industrielle praksisen. Han makter også å levendegjøre kapitalismens og sovjetkommunismens møtepunkter, nettopp i det menneskeødende. Til tittelen: At Strøksnes bruker ordet automobil og ikke den oppdaterte forkortningen bil, er kjennetegnende for både det stilistiske nivået, der det legges ut slike språklige arkaismer for å binde sammen fortid og nåtid, men også for å tilkjennegi en fascinasjon for hvordan automobilen revolusjonerte verden i en grad vi ikke lenger betenker. Noen steder anvender han også ordet motorkjøretøy, noe som ytterligere forsterker følelsen av svimmelhet med hensyn til bilens dobbelthet: som noe både frihetsforsterkende og drepende på en og samme tid. Bilen som metafor har vært utforsket av mange, men det er denne reisebokas gylne fortrinn av den makter å veksle friksjonsfritt mellom de teoretiske og historiske analysene, og bilens konkrete manifestasjoner på godt og vondt. Bilen er et dobbelt tegn, den er en av de mest synlige bærere av modernitetens og individualismens æra, samtidig som den dreper tusener hvert år. I «Automobil» blir dessuten det reisende parets konkrete bil nesten en hovedperson, det vil si en av tre, det er Morten, Rita og Ford Scorpio. Sistnevnte havner i atskillige kinkige, til dels fornøyelige situasjoner, men blir hver gang reddet av omstendigheter og vennlige hjelpere.