Latvieren Ansons Dzintars er ikke den eneste innvandrede arbeideren som har fått et tøft møte med norsk arbeidsliv. I byggebransjen er det også mange tilfeller av sosial dumping.
Allerede abonnent? Logg inn
Lav prisstigning gjør at de fleste arbeidstakere får beholde kjøpekrafta, sjøl uten nye lønnstillegg ved årets tariffoppgjør. Likevel krever både LO og UHO mer penger, uten foreløpig å tallfeste hvor mye. LO leverer sine krav til NHO 10. mars.
Allerede abonnent? Logg inn
Man møter dem på enhver reise med buss, tog eller båt i Afrika. På mange av de store flyplassene i Vest-Europa og Russland. Man ser dem stå i lange køer utenfor vestlige konsulater i det nære Østen og i havnene rundt Middelhavet. De er mennesker som av en eller annen grunn har forlatt hjemland og familie, ofte unge menn på søk etter arbeid, men ofte også statsløse familier fanget i ingenmannsland, uten noe sted å dra, uten noe sted å dra tilbake til. På en reise nedover en av de store sjøene i Afrika for noen år siden kom jeg over flere av dem. Noen var unge menn fra Somalia på leting etter arbeid i Sør-Afrika, og gjerne ville videre til Vesten, gjerne Norge senere. De reiste med kenyanske papirer, Somalia hadde jo ingen myndigheter som kunne utstyre dem med pass. Et stykke nedover sjøen, som skiller landene Zambia, Kongo-Kinshasa, Burundi og Tanzania, fisket kapteinen opp noen kanoer med kvinner og barn fra den kongolesiske bredden. Også disse papirløse, på vei ut av en krigssituasjon i Østre Kongo, på vei til enorme flyktningleire i Tanzania. De førstnevnte unge somalierne klarte seg sikkert bra. Selv om de med all sannsynlighet endte som «illegal» arbeidskraft i Sør- Afrika, hadde de bare seg selv å flytte på og de var arbeidsføre. Kongoleserne vi plukket opp hadde barn, ville neppe klart seg særlig bra selv på et illegalt arbeidsmarked i en storby. Eneste mulighet var å la seg registrere som flyktninger hos FN i Tanzania. Til de en dag kunne ta båten tilbake til hjemlandet. For flertallet av de som havner i ingenmannslandet, ender ikke opp på asylmottak i Vesten. De ender opp i enorme flyktningleire ikke langt fra der de kom fra – i land som ikke har råd til å ta vare på sin egen befolkning. Der blir de gjerne i mange år – noen i flere generasjoner – som for eksempel er tilfellet med angolanske flyktninger i Zambia, eller palestinske flyktninger i Libanon. Mange av dem vil også flytte på seg flere ganger i løpet av sitt eksil, uroligheter har en tendens til å spre seg med flyktningene. I flere år vil de leve uten trygghet, uten mulighet for arbeid eller utdannelse, på et absolutt eksistensminimum.
Allerede abonnent? Logg inn