Vogna vår og jeg retter nakken. En ny arbeidsdag er igang. Klokka er 05.30 når vogna vår og jeg spretter slapsevinteren ut av øyekroken og legger i vei sørover mot storbyen. Blanke tusenmetere skjærer i det stinne morgenmørket. Hoisan; Harry Hare er også tidlig på labbene. Han har ennå vinterfrakken på, den lille frekkasen, der han beiter friskt på frossen blåbærlyng fra en slumrende sommer i veikanten ved oppkjørselen. Vogna vår og jeg gir Harry en liten bert og sladder forbi. «Full stopp fra Arteid-bru med saktegående kø», melder radiostemmen når vogna vår og jeg finner en ledig plass i den endeløse dobble perleraden på motorveien. Med terminalbriller ser ikke vogna vår og jeg lenger enn til speedometeret, og det er litt snaut på dette glatte føret. Vi bytter kjapt til kjørebriller med høyre. Alt ligger for hånden i det lille rommet under termokoppen som står rank og fin oppmarsjert på dashbordet. Der har vi Statoil-stasjonen med gode muligheter for kaffetanking. Vogna vår og jeg svinger innom, lirker metallkoppen løs og smetter inn i kaffekøen. Nå, så tidlig er det teddyfor og vernesko som regjerer denne navneløses kafferekke. Først ved ni-tida kommer de lange kamelhårsfrakkene som har problemer med hvor de hører hjemme politisk. Vi pendlere holder hjula i gang for dem, men får aldri etterord i avisene. Slike kaffekøtanker står jeg her og drudler med mens vogna vår brummer seg opp i temperatur ute ved dieselpumpa.