Influensarusen tvang meg tilbake til barndomens idrettslandskap. Utslått, sløv og ristande i feberrier fann eg den nødvendige roa heime til å følgje sportssendingane frå VM på ski i Oberstdorf. Det er lenge sidan sist. Svært lenge sidan. Berre slik altså, slått ut, klamrande om tekoppen med sterkt redusert konsentrasjonsevne og generell sinnstilstand, var eg altså i stand til i det heile teke å halde ut dei uendelege, masete og stadig tilbakevendande bileta, surren av stemmer, reklameskilt for «Franziskaner weissbier», kroppar i gilde pastellfargar som raser gjennom folkemengder på noen trasear av kvitt, visst nok snø. Meiningslause liksomintervju om igjen og om igjen. Ein slags oppskjørta tumling av velvaksne mannfolk, pakka stinne som bratwurst i all slags goretex, i alle slags fargar, skrålande fulle tilskodarar, høgtalarstøy, tyske schlagermelodiar, alpeblikk, litt sol. Og Arne Scheie informerer og informerer om ingenting. Datagrafikken slår mot meg, sirleg ordna i boksar med tal som snurrar, stoppar og går lik eit glorete pengespel i dei mørkaste hjørna på ein brun pub. Men i den tilstanden eg er i gjer det absolutt ingenting. Det er tvert om heilt riktig. Det roar faktisk ned, verkar svakt hypnotiserande. Det døyver som valium, noen kalde, rolege øl eller liknande. Nett det at sporten trengjer seg så sterkt på, men likevel er så forunderleg tom og innhaldslaus, kjentest godt. Sjølv musikkvideoar er reine intimitetstyranniet i samanlikning. Der ser eg berre for meg ein halvsmart «fatass» bak ein miksepult som har kalkulert ein porsjon dvask inderlegheit han vil dytte inn i trynet på meg. Æsj! Nei, takke meg til Homer Simpson og alle hans likemenn. Sport som nyhende gir enno ein illusjon av at vi er saman utandørs der det skjer. Men det er meir der. Sendingane frå skiløypene i Oberstdorf vekkjer minner. Minner både frå eigne opplevingar i sporet langt tilbake på barndomens Voss, og som ivrig tv-sjåar den gongen eg faktisk var oppriktig interessert. I alle fall identifiserte eg meg sterkt med dei norske utøvarane og syntest som så mange andre at langrennsstafett var ulideleg spennande. Dette er frå den tida da Oddvar Brå brakk staven i Kollen. Men det er lenge sidan. Og i mange år no har ikkje sport interessert meg det aller minste. Vel, eg kan saktens gjere unntak for noen viktige landskampar i fotball og liknande, men eg er ikkje fascinert lenger, ikkje på ekte. Magien er borte. Det er som eit barndomslandskap stengt for alltid. Aller verst har det gått utover langrennssporten. Om dei norske utøvarane vinn eller taper er meg eit feitt. Og det er blitt noko litt stusseleg over desse som halsar rundt i nokre flomlyste is-snøbanar gjerda inn av reklameplakatar ein eller annan stad nede i Alpane. Den ein gong så mytiske og vakre langrennssporten har hamna i selskap med sære avartar av banelaup på sykkel. Det er som om vi endeleg har byrja å sjå vår eigen nasjonalidrett med utlendinganes uforståande augo – ei nedslåande erfaring. Og vi som held så lenge stand. Meir og meir slår det meg at skisporten, og da særleg langrennssporten handlar om vår tapte uskuld. Dess meir eg sit der i feberriene og stirer etter snøen frå Oberstdorf for å finne sælebot i denne særmerkte syntesen av lys, kvit snø, lett kulde, dess meir høyrer eg det innbitne dirre i stemma til Arne Scheie. Ja heile sendinga til NRK flyt av garde på ei hinne av stålis over ein vulkan av innestengd frustrasjon. Du kan sjå det ved å studere det mørke i augo til Arne Scheie og furene på sida av den breie munnen. Du kan føle det i den febrilske flinkheita til Espen Graff i kveldsstudioet. Det er som han er livredd for at den trivelege samtalen med utøvarane brått skal bli til ei scene i eit drama av Samuel Beckett, eller at Marit Bjørgen skal vise seg å vere ei menneskestor utgåve av tøydokke-Anna plassert der av ein smart installasjonskunstnar, eller hopparane og trenarane deira eigentleg høyrer heime i neste års innspeling av Nissane i Blåfjell. I det heile teke: Det er noko som truar med å bryte saman her. Men kva? Idretten er som veret. Det er nasjonens samtaleemne. Ingen treng grunngi verken interesse eller kvalifikasjonar. Og aldri har vi vorte dynga meir ned med langstrekte sendingar på tv. Så kva er problemet? Dyrkinga av skisporten i Noreg handlar ikkje berre om at vi viste verda «vintervegen», og at alle hadde eit forhold til det å stå på ski frå barndomen av. Langrennsheltane våre var, sjølv når dei hadde lært seg forretningsskikk på BI som ein Bjørn Dæhlie, ein slags idealiserte nordmenn. Dei var nasjonalromantiske bønder i fantomdrakt. At dei var endeframme, fåmælte, bjørnesterke, godmodige og litt lure, var akkurat som det skulle vere, om det no stemte eller ikkje med realitetane. Kommersialismen trua eigentleg ikkje dette. Alt forandra seg då mellomeuropearane for alvor fekk sansen for langrenn, og blei skikkeleg gode. Det er berre tilsynelatande den same idretten lenger. Eg har italienarane mistenkte for å sjå på langrennssporten som ein slags morosam vintervariant av sykkelsport. Dei norske skiheltane er difor blitt syklande bønder. Det er sjølve samanbrotet.