For min generasjon av nordnorske radikalere har ordet hammer en spesiell betydning. For en av de sangene vi med våre mer eller mindre (helst det siste) klare røster pleide å skråle i lystig lag på begynnelsen av 1970-åra, var «Kor e hammaren Edvard»? Sangen var laget av den nordnorske læreren og visesangeren Jack Berntsen og skildret fraflytting og rasering av utkantstrøkene. Når dører og vinduer skulle spikres igjen før både ung og gammel ble sentralisert, så måtte man ha hammer. Med hammeren sikret man seg at husene var trygge til man kunne komme tilbake en gang. For langt bak i skallen hadde nok de fleste et håp om å vende tilbake til de trange fjordene eller forblåste kystene og øyene man var oppvokst på. Når bare landet hadde fått et annet styre, et styre som var i samsvar med folkets ønsker så skulle det nok bli andre (fiske-)boller. Trodde vi. Vi, som mente vi eide framtida etter å ha vunnet folkeavstemminga i 1972. Men som en eller annen klok jævel har sagt, nei-sida har tapt folkeavstemminga gradvis hver eneste dag siden vi vant den. Og etter seieren i 1994 har EU-direktivene flakset inn over landet like tett og hissig som en flokk sultne måker på ei søppelfylling. Det har derfor blitt mange hammerslag rundt omkring i det landet som skulle vise verden at en annen vei enn EU var mulig. For meg som stort sett har ligget værfast i Oslo siden 1973, har det vært liten bruk for hammer. Noen spikre i veggen for å henge opp bilder har det likevel blitt gjennom årene. Men skulle det bli behov veit jeg ennå hvor hammeren er uten å måtte spørre Edvard. Til min utsøkte glede så opplevde jeg ganske nylig at også unge mennesker har funnet ut at nevnte verktøy er et både nyttig og godt argument. I alle fall i trafikken. Her i hovedstaden har vi nemlig fortsatt et kommunikasjonsmiddel som kalles trikk. De siste årene er det til og med gjort mye for å øke framkommeligheten for å friste flere til å reise kollektivt. Med godt resultat. Likevel er det enkelte ulemper, blant annet må man noen steder gå av trikken og rett ned i gata. Biler som kommer bak skal da stanse, noe de aller fleste gjør. Men ikke alltid. For en dag på Sandaker, mens et ungt ektepar løftet ut barnevogna med sin håpefulle lille sangfugl, kom unntaket. En fyr med ny glinsende bil, huggtenner, psykopatbriller og sixpence lå på hornet og prøvde å pløye seg vei gjennom mengden som var på vei ut og inn av trikken. For å demonstrere hvor åndelig flatbunnet han var veivet han ned vinduet og skreik ord som ikke finnes i vanlige ordbøker. Da var det at den unge barnefaren stakk handa ned i sidelomma på snekkerdressen sin. En stor glinsende hammer lagde en bue gjennom lufta og vips dukket en stor og stygg bulk opp på forskjermen. «Skal du ha en på andre sida også?» spurte hammermannen til stor begeistring fra omgivelsene. «Ta lyktene», skreik en dresskledd besteborger som helt sikkert, i alle fall i prinsippet, var tilhenger av lov og orden. I alle fall så lenge det var andre som skulle holde seg på matta. Bilføreren bleiknet og lovte dyrt og hellig (?) at han for ettertiden skulle være et dydsmønster i trafikken. Muligens mente han det. I alle fall kunne jeg observere ham på trikken dagen etter med nyinnkjøpt månedskort. Skjønt det kunne jo også ha sammenheng med at politipatruljen som dukket opp under bataljen dagen før, mente at man ikke bør kjøre bil når man har drukket alkohol. Uansett, Oslo Sporveier hevder at de får stadig flere reisende. Både med og uten hammer må jeg anta.