Med et par litterære klassereiser som utgangspunkt har Klassekampens lesere de siste ukene kunnet lese vitnesbyrd fra de klassereisendes høyeste talerstoler. En etter en har de stått fram, våre åndshøvdinger og tankefyrster, og framført sine reisebrev om opphav i trange daler og innfule bygder, om industri og klassebevissthet. Om å kunne kaste av seg bondehammen og stige opp, om enn med en plaget samvittighet, blandt den mondene urbane fiffen og gjøre den gamle bondestudenten Daniel Braut til kongen av hovedstaden. Hah! Jeg gjør komikerens ord til mine: «You lucky, lucky, lucky bastards!» Er dette den smale veg? Det er jo dette som er The Norwegian Dream! Dere aner ikke hvor heldige dere er. Ta for eksempel meg: Vet dere hvor hardt det er å vokse opp under trygge forhold i et akademikerhjem på Frogner? Hvor stigmatiserende det er å ikke kunne påberope seg en klasseriktig oppvekst og slite seg opp med røttene? En ting er at man har blit påtvunget et språk som knapt noen kan ta alvorlig. Jeg mener, hvor seriøst kan man ta et innlegg om norsk industripolitikk hvis vedkommende snakker som Dag Frøland. Det er jo derfor Johan Galtung ikke blir profet i eget land. Vi hører jo at han høres ut som dannet radioteater fra 60-tallet. Min klassereise går derfor nødvendigvis nedover, og det er – faen ikkje lett, som Stanghelle påpeker. Aftenposten-redaktøren som hver dag ligger på alle dørstokker mellom Gimle-triangelet og Skøyen terrasse sier videre at hans reise var en del av et kollektivt løft mot nye muligheter. Jeg må derimot gå alene. Jeg har ikke Roy Jacobsen under armen og kan ikke holde hånd med den sosialt oppadstigende hæren av bydgeintellektuelle. Å, den som bare kom fra en pietistisk indremisjonsfamilie fra Vaksdal! Jeg sleper mitt priviligerte stigma med meg. Jeg har fått meg butikkjobb og flyttet over elva (ja jeg skriver elva) til Ulvehiet på Grønland. Her er min datter født, og selv om det kanskje er kjørt for min del er det kanskje mulig å redde henne. Det er visstnok aldri for seint å få en ulykkelig barndom. Så nå flytter vi over fjellet til Stavanger selv om det selvfølgelig bare er halve reisa. Helst bør vi komme oss helt inn til Sauda og vende oss mot smelteverket fem ganger om dagen. Så kan hun elske seg bort fra sin bristende barndom og følge Kjartan Fløgstad sin reise fra bygda til Dagbladets fjollete kåringer og Klassekampens debatter. Eirik Bø er litteraturviter og ansatt i bokhandelen Tronsmo i Oslo