De foregående epistler i denne kvartett har tatt for seg tre romaner med arkitektprofesjonen som skjønnlitterært hovedtema i et heroisk yrkesdrama (Ayn Rands «Kildens utspring») eller som bimotiv i en eksistensiell menneskeskildring (Dag Solstads «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» og Nicolaj Frobenius' «Teori og praksis»). Nå avslutter jeg føljetongen med et ønsketenkende manifest – et nødrop i de norske romanforfatternes skog – for en oppdiktet arkitektskikkelse som gestalter dagens virkelighet i vårt nyrike lands markedsliberalistiske byggebransje. Fjernt fra det selvdyrkende geniet til Rand, Solstads byråkratiske sosialdemokrat og den hippie-drømmende sosialisten til Frobenius, befinner min romanhelt seg. Han/hun er 32 år, ansatt på et middels stort arkitektkontor i hovedstaden, medlem av AFAG (arkitektenes «LO») og sitter lange dager ved tegnebordet (les: DAK-maskinen) med prosjekter som for eksempel maritime luksusleiligheter i det planlagte Fjordby-Oslo, en økologisk programmert skole i Buskerud og et framgangsrikt eiendomsmeglerfirmas prangende kontorbygning i Nydalen. Jeg foreslår at romanen gjør fjordbyproblematikken til hovedtema fordi den kommunale Plan- og bygningsetaten, ved Fjordbykontoret i Skur 49 i Bjørvika, lager storslagne planer for den urbane forvandling som skal utfolde seg langs strekningen fra Filipstad i vest via Tjuvholmen-Vippetangen-Bjørvika til Sjursøya og Ormsund i øst fram mot år 2030.La oss si at den fiktive – men høyst realistiske – arkitekten heter Tone Berg og bor med sin siamesiske katt i en 2-roms leilighet på Tøyen mens hun tegner det sjønære boligkomplekset, med rådyre leiligheter i nyfunkisstil, som den kapitalsterke byggherren har gitt navnet Solsiden Strandbo. Samtidig er Tone – som tilhører den uredde Attac-generasjonen – aktiv i den beboerstyrte og offensive gruppen ASB, Aksjon for Sosial Boligbygging, og i romanens første kapittel holder hun et dokumentarisk foredrag for ivrig noterende journaliststudenter om «vestkanliggjøringen» av Oslos tidligere havnestrøk, faren for at nye Aker Brygge-slott vil okkupere hele den attraktive vannlinjen fra Filipstad til Ormsund. Denne urovekkende tendens setter hun opp mot bystyrets vedtak for perioden 2004-2020 om å «stimulere til økt og variert boligbygging som er tilpasset befolkningens ønsker og behov». Og den enorme kløften mellom parlamentariske løfter og boligmarkedets umettelige profittbegjær er Tones yrkesdilemma og romanens sujett. For å tydeliggjøre sin beklemte posisjon siterer hun en kjent arkitekt som i en avis skrev at han under arbeidet med en plan for Bjørvika følte seg som en hore.