Nikolaj Frobenius' hudflettende familiekrønike «Teori og praksis» åpner med en dramatisk prolog i desember 2004, og straks får jeg – som lett lar meg lokke av «arkitektromaner» – blod på tann. Deretter følger tilbakeblikket på arkitektsønnen Nikolajs oppvekst i drabantbyen Rykkinn i Bærum på 1970-tallet, for så å gjøre et sprang – i en sørgmodig epilog – fram til den samme vinterdagen i 2004.Da er Nikolaj 39 år, og i prologen er han på vei til sin fortids videregående skole på Dønski for å holde foredraget Triveligheten – Om enhetstanken i de sosialdemokratiske drabantbyene. Det går ikke bra. «Planen med drabantbyene var å oppheve de sosiale forskjeller», sier han til de måpende elevene, og han beskriver faren som var arkitekt og begeistret tegnet Rykkinn og hvordan det var å vokse opp «på det samme feltet, i like leiligheter laget av Selvaag-bygg AS i 1971». Om dette snakker han, og ord som «menneskefabrikker» og «tvangslikhet» formuleres før han begynner å gråte og avbryter foredraget akkompagnert av elevenes hånlige latter.