Kroppen gjør rare ting. Hopper og skvetter. Blir kald, så varm, så kald igjen. Hakker tenner. Kaster opp. Gror, blør, krymper, knekker. Hele tiden. Overalt. Til enhver tid er det millioner av mennesker som er litt for kalde, litt for varme. Litt syke og slappe. Eller litt kjappe og raske. Til enhver tid blør millioner av mennesker. De fleste bare av en barbering eller papirkant, men noen av kuler og granater og knivblad og den slags. Vi sitter i en stol. Vi sitter i den mange nok ganger og den går i stykker. Til reparasjon. Vi tenker. Vi tenker lenge nok og går i stykker (noen av oss). Til reparasjon. Vi husker. Vi glemmer. Vi puster og peser. Opp en bakke. Ned en skråning. Hvile på hyllen. Sette opp et telt. Vi jogger. Vi spurter. Vi rusler og går. Ikke løp etter trikken, står det på trikken, det kommer en ny om fem minutter. Kroppene våre tar tiden også. Vet når det er morgen. Vet når det er kveld. Vet når noe skjer. Vet når alt er over. Kroppen gjør rare ting. Den liker veldig godt å se på andre kropper. Andre mennesker. På Tv. På gata. På film. På kafé. På veien. På jordet. I skog og mark. Den får nesten aldri nok av å se på andre. Hva de gjør. Tenker. Føler. Reagerer. Hvordan alt er satt sammen, er kroppens største glede. Vi ligger med den. Ligger med andre. I grønne stoler. På gule gulv. Vi strekker på den. Gjesper den. Klør den og stryker. Liker å bli strøket, Kropper gjør det. Og så drømmer de. Når de sover drømmer kroppene. Ofte om andre kropper. Fra gata. Fra Tv. Fra film og kafé. Ofte er disse drømmene vel så virkelig. I følelse, i alle fall. Så virkelig at en kropp kan våkne og tenke, det skal jeg huske, det må jeg huske. Så glemmer den. Typisk kropp.